Da lesinga til vårens første eksamen har tæret på de små cellene i den like små hjernen min, skrek solens stråler på meg som en mors skriking under unnfanging av sin første unge. Ja, det er smertelige greier, men samtidig gir det en herlig følelse av visshet om at det er noe godt som venter foran deg. Og det gjorde det.

Årets første sykkeltur med en sykkel like høy som dørterskelen ble unnagjort på Vestbys langstrakte veier. Med to støttehjul i form av nieser, syklet vi langt og lenge. Mange bakker og en ganske dårlig sykkelvei senere, endtes ved Vestbysenteret, et senter som huser velkjente Plantasjen, Outlet One og selvfølgelig ei lite kebabsjappe. Herlig på vei til senteret, ikke like herlig på vei hjem. Solen bestemte seg nemlig å snu ansiktet sitt vekk, slik at kalde vinder hoppet på bordet og danset som muser. Det ble kaldt. Allikevel, det var deilig, det var godt og det var verdt smerten. Jupp, sannelig var det noe godt som ventet foran deg.

Teksten har blitt lest 17 ganger, men kun 1 i dag. Trist, altså.