Livet er stort, mener mange. Det er så stort, at det ikke har et svar. Hva er livet? Hva er meningen med livet? Store til unyttige mennesker har prøvd å definere og resonnere fram til en fasit, en konklusjon, en naturlov på disse spørsmålene. Noen av dem høres overbevisende ut, mens andre burde kanskje holde munn. Men jeg klandrer ikke dem. Det er lov til å søke et svar, å søke en mening bak det største av de store: Livet.

Noen ganger går man kanskje for langt. Noen ganger fjerner man seg lengre og lengre unna. For på veien mot sann viten har man akseptert og nærmest forutsatt at sann viten ligger utenfor vårt sanselige vesen. Svaret til Livet, det ligger der ute, der vi ikke kan se, høre eller føle. Men det er der ute et sted. Men i forsøket på å søke et svar, glir vi sakte, men sikkert bort fra den verden som er oss nær, den verden vi lever i. Jeg snakker om det miljøet som omfavner oss. Jeg snakker om de små ubetydelige øyeblikkene.

Meningen med livet. Kanskje det ikke er meningen at man skal finne meningen med livet? For hva er vitsen? Hvis det fins en mening, trenger det å være et svar? Definerer «meningen» hvordan du skal leve ditt liv? Det er i et slikt perspektiv man ofte glemmer det som virkelig mener noe i ens liv. Jeg snakker om de små ubetydelige øyeblikkene. Små. Ubetydelige. Men like fullt øyeblikk som gjør livet lettere, som gjør livet minnerikt og som gjør livet verdt å leve. De øyeblikk som man glemmer på veien mot «meningen» med livet. Jeg snakker om de små ubetydelige øyeblikkene. Jeg snakker om øyeblikkene, de virkelige, levende øyeblikkene.

Teksten har blitt lest 27 ganger, men kun 1 i dag. Trist, altså.