Etter å ha klaget i snart et halvt år, fikk jeg endelig den nye mobilen dumpende ned i postkassen i dag tidlig. I det samme øyeblikket som jeg siklende åpnet den innbyende røde og hvite eksen, åpnet en annen verden for meg. Tidligere levde jeg i smerte med en HTC Diamond. Ja, den med en «fake» diamantlignende bakdeksel. Og ja, den som kjører Windows Mobile, som jo er like bra som Windows Vista. Jeg kan jo nevne noen fine detaljer som Diamonden har: Et svakt batteri som varer i maksimum én time, SMS-visning og -skriving som bruker minst 24 sekunder før den kommer seg inn, snakking og lading samtidig går ikke da mobilen blir for varm at den nekter å gjøre det, blåtannen er umulig å finne, mobilnettdekningen er fraværende… Jeg kan fortsette i det uendelige.

Men i dag kom redningen. SE T700 smilte bredt til meg mens jeg varsomt snudde og vendte på den. Bare for å kjenne herligheten i mine hender. Det har bare gått noen timer, men begeistringen for denne mobile enheten er fortsatt ved like. Jeg kan ikke tro at en ca. 100 gram metalldings kan gi en slik rus. Nå kan jeg se frem til å være i kontakt med verden i mer enn én time av gangen, og hvis batteriet synger på sitt siste vers, kan jeg, i motsetning til diamanten, lade mens jeg fortsetter å snakke videre. For en herlig tanke.

Jeg slenger på en aldri så liten smakebit. Bildet ble litt uskarpt, bare så det er sagt. PS. Diamanten selges til høystbydende, men minimum 2000 kr. Den har jo tross alt høy affeksjonsverdi. Okei da, 1200. Men det er siste tilbud.

Teksten har blitt lest 16 ganger, men kun 1 i dag. Trist, altså.