Shit! Har vært en stund nå. Man skulle trodd at jeg hadde sunket ned i jorda etter å ha rundet 30 sist onsdag, men neida… her er jeg igjen. Snakk om å runde 30. Samme nevnte onsdag skulle jeg i ro og fred sørge for meg selv over de overståtte 30 årene, kanskje med noen gode venner. Altså, en liten kondoleringssamling til noe Peppes Pizzaer og mineralvann. Ikke noe å rope ut til offentligheten for. En pizza, noen trøstende ord, og blopp, dagen glir over til glemselen. Så feil kan man ta…

For bak ryggen min, uten at jeg vet noen ting, drev noen av mine venner og storkoste seg på bekostningen av min 30-års bursdag. De hadde gjennom Facebook(!) laget en superhemmelig (i all fall for meg) gruppe der de planla en superparty der jeg er hovedpersonen. I visshet om at det bare er noen få pluss meg selv som vet om min store dag, ante jeg fred og noen gratulasjoner på SMS. Hvem skulle i sin villeste fantasi gjettet at disse folka da, tydeligvis hadde samlet seg mann- og kvinnesterke på én av de vakre bakgårdene på nedre Grünerløkka, med ferdiglaget grillspyd, fisk, pølser og alt som grilles kan. Klokka 1730 ble det offisielt: 5. mai 2010 er den mest rørende dagen i hele mitt liv. Hittil. Aldri før har jeg vært så målløs. Jeg vet at uansett hva jeg nå kommer til å skrive her, vil det aldri uttrykker det jeg følte den kvelden. Så tusen, tusen hjertelig takk, venner. Fra mitt hjerte, innerst inni.

Takk, Anh Thu, Anh Thu, Dominic, Duyen, Elise, Hang, Hung, Huyen, Jimmy, Ky, Nga, Mai, Phi, Tan, Thanh, Thanh, Thien, Toan, Trung og Tuan.

Jeg vil også takke alle som skulle ha vært der, men som ikke kunne komme. Takk også til alle gratulasjonene på SMS og på Facebook. Takk, alle sammen!

Teksten har blitt lest 32 ganger, men kun 1 i dag. Trist, altså.