Her om dagen, eller rettere sagt om natta, ble jeg grepet av en velkjent følelse. Den gnagde og vredde i kroppen, at jeg til slutt måtte gi tap. Skuffet over min svakhet og hvor lett jeg ga etter for denne følelsen, måtte jeg bite i meg det sure eplet og erkjente tapet: Jeg er sulten.

Svekket av å ha kjempet imot i cirka 30 minutter, bestemte jeg meg å gå for en burgermeny fra Burger King. Det er da jeg kom til å tenke på noe alle har tenkt på, men som ingen har gjort noe med: Hvorfor er selve burgeren bedre på Burger King, mens pommes frites dårligere enn konkurrenten McDonald’s? Mens Wopper Cheesen ble mindre og mindre av de små rottebitene mine, fortsatte jeg og grublet og forbannet meg over denne sannheten. Er det for mye å forlange en god burger med like gode frites-partnere ved siden av? Sinnet gjorde meg kvalmt, og jeg måtte roe meg ned med den utvannede Fantaen. Er det virkelig sant at det ikke er mulig å bli best på alt? Må man virkelig velge hver gang man skal ha en burgermeny? Syk verden, spør du meg.

Da siste bit av den dyre menyen forsvant nedover spiserøret, og den velkjente følelsen smått forsvant til landet uten navn, ble jeg grepet av en ny følelse. Også denne var velkjent: Jeg er mett.

Mett av å ha spist menyen, dreit jeg i alle tankene.

Teksten har blitt lest 32 ganger, men kun 1 i dag. Trist, altså.