Jeg føler at vi homo sapiens ikke er så «sapiens» noen ganger. Vi liker å gjøre og å ta irrasjonelle handlinger og valg litt vel for ofte. Hvis vi virkelig er «sapiens», burde det ikke eksisterer noen feile handlinger og valg. Vi kan jo unnskylde oss ved å si at til og med matematikken, den absolutte og eneste sannhet ifølge mange store greske tenkere, også har noen irrasjonelle sorte får i sin ellers rasjonelle verden, men det burde vi ikke. Vi som er hevet over alt og alle, vi som er verdens målestokk, skal være eksemplarisk og vise at vi aldri gjør eller tar feile handlinger og valg. Likevel gjør vi det. For det å være uforutsigelig, å ta vendinger som ikke er ventet og å handle abnormalt er like mye menneskelig som det kloke vesenet vi er. Jeg skal derfor la det få ligge i fred og snakke om kun én ting. Det å angre.

Det å angre henger tett sammen med det å gjøre og ta irrasjonelle handlinger og valg. For vi kan slå fast at rasjonelle handlinger ikke gir skamfulle samvittigheter. Hvis du allikevel angrer etter en rasjonell handling, kommer det ikke av at handlingen i seg selv er feil, men fordi handlingen medfører resultater som du helst ønsket ikke skulle skje. Medmenneskelighet heter det, eller nestekjærlighet for de som liker sånne romantiske begreper. Men et valg eller en handling som er det eneste riktige der og da, vil ikke føre til at du hyler og gråter i dager, selv om han ene som berøres av handlingen/valget ikke lenger får de fordelene han alltid har hatt. Derfor vil det som gjør at vi angrer, føler skyld og får ekstra saltvann i øyekrokene, er de valg og handlinger som vi føler er feile. Det er tøft å vite at man kunne ha gjort det annerledes, slik at ting kunne vært annerledes. Ingen blir såret, samvittigheten vår ikke berøres og verden forblir fredelig. Det er så mange valg man vil endre på, og enda flere hendelser man vil tilbake i tid for å forandre på. Og der sitter man da, angrer og forbanner at den tiden er over og det valget er tatt, mens man river av seg håret og slår hull i den uskyldige veggen. Jeg kan jo trøste deg med at du er et menneske, og at det er helt normalt.

Hvem av oss har ikke tatt feile valg? Hvem av oss har ikke angret på ting vi har sagt, gjort og påført andre folk og fe, døde og levende? Hvem av oss har ikke dratt til den restauranten som vi lovte vi aldri mer skal dra til fordi vi får servert det de kaller mat, men som vi kaller søppel? Hvem av oss har ikke angret på den fæle buksen vi har kjøpt og som ligger innerst inni klesskapet? Hvem av oss har ikke tråkket på hundebæsj og kastet forbannelser over hunden, mens det egentlig er eieren vi burde kjefte på? Hvem?

Jeg sier deg, kjære leser, det er oss alle. Vi har alle tatt valg som burde ikke tas og gjort handlinger som ville ha fått Gud til å gispe. Jeg tror derfor at vi alle kan roe oss litt ned, igjen ta en kopp kaffe og en bolle, og tenke over saken. Her bruker du, jeg og helt sikkert alle du møter på gata ekstremt mye av tiden til angring (er det et ord?) og sørging. Det tærer på kroppen, det sliter ut hjerne og det gjør deg til en zoombie. Med kviser. Hvorfor velger å være en zoombie, når du kan være en deilig person? Det gjøres slik: Ikke tenk mer på det, men heller gjør noe med det! Å angre vil ikke rette opp noe, for det eneste det går utover er deg selv, ikke den eller det angringen er rettet mot. Hvis du derimot gjør noe med saken, kanskje retter opp, sier unnskyld, gjøre det godt igjen, så går det ikke lenger bare utover deg, det går også utover den andre part. Positiv retning, vel å merke. Så legg nå vekk de ufyselige tankene og ta grep. Se frem over, og la det som er bak være bak. Lær av det, men ikke bær den med. Jeg lover deg, ved Bibelen, Koranen, Toraen, Tripitakaen, Bhagavadgitaen og alt det som er av hellige tekster, du blir bedre av det. Du blir mer «sapiens».

(Visited 7 times, 1 visits today)