Dette innlegget kan virke tungt for noen, men det er ikke i dets hensikt å ripe opp noen gamle sår. Jeg selv syns at dets hensikt er nobelt, men det er selvfølgelig fordi jeg har skrevet det selv. Dersom den noble handlingen likevel berører noen sterkt, vil jeg beklage av hele mitt hjerte. Men det vil ikke hindre meg i å ta opp dette sensible temaet, siden det er uunngåelige. Det er en del av det livet vi går igjennom. Nei, det er enden på det livet vi går igjennom. Det er døden.

For døden er like uunngåelige som en regnværsdag i Bergen eller fravær av regnværsdager i Sahara-ørkenen, som at Apple er Microsoft overlegen, som at Barcelona bæsjer på Real Madrid og som at du mest sannsynlig ikke liker meg her og nå. Ja, døden er forutbestemt for alle individer, både mennesker og dyr og «døde» ting. Døde ting som stein, jord, vann, ild, luft, dør gjennom erosjon, oppløsning og fortæring. Når man tenker seg at disse tingene, de tingene som skal være der i all evig tid, ikke slipper unna dødens jerngrep, bør man slutte å undre over livets harde fakta. Vi alle må dø en dag. Da burde det jo i utgangspunktet være lett å svelge, lett å fordøye, men den gang ei.

For når døden melder seg på hos de uheldige, trigger den også de ubeskrivelige smertene hos de uheldiges nære. Det å miste noen som en har kjær og tanken om at denne personen ikke lenger kan samtale, le, spøke, trøste og være der med deg, det er som å få ti kniver i hjertet. Eller ti kebaber i halsen, som det så tørt heter blant dagens urbane ungdommer. Uansett hvor mye man vet om at døden er uunngåelig, så vil det alltid komme som et sjokk på de pårørende. Jeg unner ingen dette sjokket, for det burde ikke være slik. Det skal ikke være slik. Eller?

Jeg følger med spenning på forskernes vei mot medisinen som vil eliminere det uunngåelige, som vil gi deg, meg og han der borte et evig liv. Nå har de ikke kommet så langt da, disse forskerne, men de skal ha «creds» for arbeidet og troen på at dette kan nås en eller annen gang. Selvfølgelig ikke i vår levetid, men en eller annen gang. Vi som lever i den vestlige verden i 2011 kan forvente oss en levealder på 81 år, mens du i 2001 dør som en 78,87-åring, i 1951 som en 72,9-åring, i 1901 som en 55,44-åring og i 1866 som en 48,98-åring. Det går jo fremover da, selv om det er et stykke igjen til «evigheten». Kanskje det er nå man bør sette seg ned, ta en kopp te og spørre seg selv på vegne av menneskeheten: Trenger vi et evig liv? Ville vi verdsatt det vi har eller har hatt hvis vi levde evig? Ville vi satt mer pris på det som er, når vi vet at det ikke blir borte en dag?

Jeg tror ikke det.

Og her kommer dagens leksjon. Selv om det er vanskelig, noen vil si umulig, burde vi kanskje se på livets glade hendelser og mimres de istedenfor å sørge over tapet. For hvem av oss har ikke mistet noen, eller ikke komme til å gjøre det? Vær derfor ikke lei deg for å miste noen, men heller glad for å ha hatt vedkommende i ditt liv. Vis det, for deg selv og for den avdøde. Jeg har tro på at det siste han vil se fra himmelen, er deg som sørger over hans bortgang. Om jeg hadde klart det selv? Tviler.

(Visited 12 times, 1 visits today)