Å skrive eller å ikke skrive, det er ikke engang et spørsmål. Etter hvert som jeg i sneglefart glir meg fremover på litteraturens motorvei, eller som jeg tror er motorveien, men som i virkelighet bare er en traktoroppkjørt vei, slo det meg hvor mye betydningen av det å skrive betyr for enkelte. I hvert fall tviles det ikke på hva det betyr for ekte forfattere, de som lever av det å skrive. Men denne betydningen er også å finne hos «wannabe»-forfattere, deriblant meg.

Å skrive er å formidle. Til hvem er uvesentlig. Noen skriver for andre, andre skriver til andre, mens nesten alle skrive for og til seg selv. Uansett hvem adressaten er, er det å skrive et ønske om å formidle noe. Enten det er for å fortelle om noe, beskrive noe, memorere noe, eller rett og slett bevare noe gjennom ord og setninger. Jeg skriver fordi jeg må. Jeg må levere oppgaver, jeg må svare e-poster og jeg må chatte med folk. At jeg må betyr ikke at jeg ikke vil, selv om det kan høres slik ut. Jeg skriver fordi jeg vil. Det er et valg jeg har tatt og som jeg står ved. Så når folk sier at de må, er det ikke noe annet enn at de vil. Sånn satt på spissen. Ingen kan nemlig tvinge deg til å skrive noe, selv om det kan virker slik i visse situasjoner, men til syvende og sist er det du som foretar valget. Jeg valgte å skrive.

Jeg skriver veldig mye til meg selv, det er en form for terapi. En måte å få ut sine tanker på. Forskjellen fra andre er at jeg ikke skriver om mine tanker, jeg bare skriver. Du har ting på hjertet som du vil dele med andre, men der denne «andre» ikke finnes. Da deler du dem med deg selv. Internett har gjort det lettere å dele med andre, men internett er ikke en garanti for at andre leser din blogg. I bunn og grunn skriver du til deg selv. Litt trist å tenke slik, at du har ting på hjertet du vil dele med andre, men har ingen å dele til at du må ta til takke med internettet. Skriving har blitt en viktig ting for meg nå. Å skrive er å formidle. Det er å dele. Å dele er viktig. Men noen ganger, er det å skrive, å dele ubetydelige. Uansett hvor mye man måtte dele, vil det aldri bli det samme som å dele med en fysisk person. Noen ganger vil man ikke dele, såfremt det ikke er med en annen person, ansikt til ansikt.

Å skrive vil aldri overgå en samtale med enhver person. Å samtale med enhver person vil aldri overgå et stille øyeblikk med en spesiell person. I slike sammenhenger er stillheten budskapet. Å skrive er viktig for meg, men jeg legger villig vekk pennen for å oppleve slike stille øyeblikk. Legg vekk pennene og ta et stille øyeblikk. Det trenger ikke være lang, det er jo bare et øyeblikk, men et øyeblikk som varer evig.

(Visited 13 times, 1 visits today)