Sist nevnte jeg internettet som tok 98 prosent av tiden min (ja, jeg vet at den har økt), og jeg nevnte de tre små klikkene. Gjett hva? Jeg har til gode å presse på den venstre museknappen de tre gangene. Skal la det være i fred, hvorfor gjøre noe med det, når du kan være en del av det? Og siden nettet er på, slenger jeg på del to av mitt private liv. Et liv uten like.

TETno. Et ord som har vært min følgevenn i snart tre år. Et ord som har en stor betydning den gang som den dag i dag. TETno, TETno, TETno.

I 2008 samlet sju personer med forskjellige bakgrunn og dannet TETno, en forening som skulle gjøre underholdningen mye bedre. Jeg vet ikke om foreningen har nådd sitt mål, men det var gøy å prøve på det. Alle de diskusjonene, uenighetene, interne konfliktene og latterne er de tingene jeg savner mye fra foreningen. Alle timene med å klippe, lime, brette, male og tulle er de timene jeg savner mere fra denne foreningen. Men aller mest savner jeg alle gangene de sju personene var samlet. Det har vært et eventyr, en del av livet som er verdt å ta vare på, verdt å ta med seg. Men i likhet med det virkelig liv – ting tar slutt.

TETno er ikke lenger TETno. De sju har blitt til to. Og de siste to blir snart til ingen. Å være engasjert, å drive frivillig arbeid, det er en mangelvare, en egenskap som mindre og mindre verner om. Alle har den i seg, men de velger å ikke beholde den, de velger å ikke verne om den. Noen har ikke et valg, de må bare la den egenskapen gå, mens andre velger å la den gå. Det er veldig synd, uansett grunn. Engasjement bygger opp samfunnet og samfunnet er avhengig av engasjemente mennesker. Et demokratisk samfunn består av politikere og vanlige borgere (eller velgerne som politikerne liker å kalle dem), og det er disse borgerne som får det samfunnet til å fungere – gjennom engasjement. Velgerne må engasjeres til valg, til å stemme, mens politikerne må stilles til valg, til å bli valgt. Uten å være engasjert ville ingen stille til valg og ingen ville stemme. Folk spør ofte hvorfor jeg velger å gjøre det jeg gjør. Jeg svarer at hvis jeg ikke gjør det, ville de ikke ha opplevd det de nettopp opplevde. Dersom alle frivillige, alle engasjerte sluttet å gjøre det de gjør, ville vi andre ikke ha hatt de tilbud som de frivillige, engasjerte la til rette for.

Jeg har blitt én av dem, én av de som velger å legge engasjementet til side, som velger å ikke verne om engasjementet mitt. Det er trist, for er det noe som er verdt å kjempe for, er det å beholde engasjementet oppe. Det er en personlig sorg. Men vi får se, hvem vet hva fremtiden bringer. TETno, en del av mitt liv.

(Visited 29 times, 1 visits today)