Høsten nærmer seg brutal fort og fortrenger den siste rest av sommeren. Solen varmer ikke like mye som den gjorde for noen måneder siden, bladene er ikke like grønne og livlige som de var for noen måneder siden og blomstene eksisterer ikke som de gjorde for noen måneder siden. Høsten overtar det som var sommeren for ikke lenge siden. Det som var av sol og lys, grønt og levende er nå bare regn og skygge, brunt og døende. Høsten er en deprimerende tid. Faktisk tror jeg at vinteren er mer gledesbringende enn det høsten er, for man oppfatter høsten som en årstid som bare ødelegger for sommeren. Og når vinteren kommer, har man klaget og sutret nok over høsten at man ikke lenger møter vinteren med det samme inntrykket. Det fins noen som elsker høsten. De tusene farger som de livløse bladene utstråler før de faller ned fra sine grener. Den uklare og mystiske tåken som legger seg som et teppe over landskapet. De utallige regndråpene som avslutter sine ferd fra skyene i det høye på jordoverflaten. Den stille atmosfæren som oppstår på grunn av fraværet av menneskene. Det virker som om naturen vil vise seg fra sin beste side for siste gang. Den vil vise hva den er i stand til.

Høsten er en tid for tenkning. En tid for å gå igjennom det man har opplevd i de foregående måneder, en tid for ettertanker og en tid for beslutninger. Høsten er en tid der man forbereder seg til et nytt år, der man bearbeider de inntrykk og avtrykk som har krysset vår vei. For når vinteren kommer, skal vi være klare til da. Vi skal ikke ta med oss det som har skjedd inn i den nye vinteren. Det er derfor vinteren oftest kalles for depresjonsperioden. Alt er borte. Igjen sitter man med ingenting. Høsten, derimot, inneholder mye. Sommeren inneholder mer. Noen klarer å ta med seg det «mer»-et inn i høsten, mens andre ikke får mulighet til det. Noen av disse ser på høsten som en mulighet til å komme seg vekk fra «mer»-et, for det kan hende at «mer»-et er mer vondt enn godt, mens andre vil ta med «mer»-et inn i høsten, for det er det beste som har hendt dem. Derfor er høsten en tid for å bearbeide og for å ta beslutninger. Man ser gjennom de opplevelsene man har hatt og velger hva som bør være igjen og hva som bør glemmes.

Høsten er tiden for å kjempe. Kjempe for det man vil beholde og kjempe for det man bør la seile sin vei. Kjempe, kjempe og atter kjempe. Men har du tenkt nok? Har du vurdert nøye nok? Kjemp alt du kan, men kjemp ikke forgjeves. Høsten er nemlig tiden for å ta beslutninger om å kjempe eller la være å kjempe. Spørsmålene er: Hva kjemper du for, og hva bør du kjempe for?

(Visited 15 times, 1 visits today)