Stadig sier folk til meg at de trenger alenetid til å finne seg selv. De ønsker å legge alt bak seg, bokstavelig talt, og dra langt vekk. Bort fra alt og alle. Jeg syns at det høres flott ut, for det er tanker som jeg selv har tenkt på. Tenk hvor flott det er å bare slippe alt man holder i hendene og ta det første flyet til Bangladesh for eksempel. Eller til Mikronesiaføderasjonen for den saks skyld. Til et sted der ingen vet om deg og der du vet om ingen. Herlig tanke, ikke sant?

Jeg vet ikke om det er så herlig som det drømmes om. Det er liksom ikke bare bare å flytte til et nytt sted. Man må starte alt på nytt, og med tanke på hvor vanskelig og komplisert det er, så kan jeg ikke tro at det er bedre å stikke fra sitt opprinnelige sted. Mulig at du kommer deg vekk fra de problemene som var den utløsende årsaken til reisen, men å komme til et nytt sted betyr ikke at du ikke vil oppleve de samme problemene. For hva er grunnen til at man har fått en trang til droppe alt og alle? Det er bare ett svar til det: Problemer som man ikke har løsninger på. Et menneske har to valg når det blir presset opp mot veggen uten rømningsveier:

  1. Kjempe imot, eller
  2. Heise det hvite flagget.

Hvert valg har sine betingelser:

  1. Du tror/vet at du kan vinne eller du tror/vet at det finnes en løsning.
  2. Du tror/vet at du ikke kan vinne eller du tror/vet at det ikke finnes en løsning.

I dagens moderne verden er det noe som heter krav til rømningsveier. Med andre ord, man skal ha en mulighet til å stikke unna faren med den hensikt i å sikre sitt eget skinn. Bruker vi det analogisk, så får plutselig mennesket et tredje valg siden veggen har fått de forskriftsmessige rømningsveiene:

  1. Fraskrive seg ansvaret.

Også dette tredje valget har sine betingelser:

  1. Du tror/vet at det løser alle problemene.

Hm.. nå høres det plutselig ikke så herlig ut lenger, det å legge alt bak seg og dra langt vekk. For hva er det man egentlig gjør når man faktisk virkeliggjøre det? Man stikker fra problemene. Men er det å stikke fra problemer (3. Ansvarsfraskrivelse) det samme som å løse dem (1. Kjempe imot)? Jeg tror ikke det. Jeg vil heller si at det er det samme som å være feig. Så hvis man ikke bryr seg, så er det bare å dra. Man vil nok ha det ganske herlig i Bangladesh eller Mikronesiaføderasjonen den første tiden hvor man slipper å tenke på problemene og hvor livet er bare sol og strand med følelsen av at man har løst problemene. Herlig! Men så dukker plutselig et annet problem opp. Og enda ett til, og noen flere etterhvert som man sosialisere seg i det nye samfunnet. Hva skjer da? Mest sannsynlig får man trangen til å droppe alt og alle og bare dra til et nytt sted. Hm.. det høres plutselig kjent ut. Jeg skal ikke belære noen, men jeg tror ikke det å reise vekk fra alt og alle er den beste måten å løse et problem på. Selv om du velger å ikke tenke på noen, så er det faktisk noen som tenker på deg. For den dag du bestemmer deg å bli sporløs borte, ja, det er den samme dagen de du har valgt å dra vekk fra søker etter sin venn og sin nære.

Hva du skal velge mellom valgene 1 og 2? Det er en del av det å leve, så de valgene skal jeg la deg selv stå for. Merk likevel dette: Det er du som skal leve ditt liv, ingen andre. Jeg mener det, merk deg den setningen. Godt valg!

(Visited 9 times, 1 visits today)