Tiden går, uansett. Den går fort og den går sakte. Den går og den går ikke. Tiden lever i sin egen verden, i sitt eget rom, men den lever også i hver av oss. Vi ser ofte på tiden som en fiende like mye som en venn. Vi kjemper mot tiden, men vi ønsker også at tiden er med oss. Tid er verdifull, men også verdiløs. Alt avhengig av øynene som ser.

I en stresset verden er tiden knapp. Den er alltid imot oss, alltid i vår vei. Det drømmes alltid om mer tid slik at vi kan få gjort den plikten som vi har ansvaret over og slik at vi kan få mer tid til å gjøre det vi ønsker. Men dagen er kort og tiden er kortere, og det eneste vi føler vi har tid til, er kun til det nødvendige. Vi står opp, vi spiser, vi jobber eller studerer, vi gjør private gjøremål og vi legger oss. Innimellom får vi likevel litt tid å holde våre interesser ved like, men vi vil alltid ha en følelse av at tiden ikke er tilstrekkelig. Når tiden ikke er med oss, er vi heller ikke med den. Vi gir opp og gjør ikke vår ytterste for å få den tilbake. Vi lar tiden bestemme, og dermed lar vi livet forsvinne. For tiden og det å leve er vevd sammen i en finurlig måte. Den ene kan ikke dras fra den andre. Når vi lar tiden bestemme, har vi også forsømt våre liv. Du følger tiden. Tiden følger ikke deg. Det er fordi tiden går, uansett.

Men det går an å ta tilbake tiden. Det går an å bestemme over tiden og tvinge den til å følge deg. For selv om tiden går uansett i sin egen verden, er opplevelsen av tiden subjektivt. Når man lar tiden bestemme, kommer det av et selverklært nederlag. Tiden har ikke gjort noe for å vinne, det er vi som har erklært tiden som vinneren. For å vinne tilbake tiden, gjelder det å ikke følge tiden. Det gjelder å bli kvitt følelsen av at tiden er utilstrekkelig. Gjør det du må gjøre og ikke tenk på tiden. Fullfør det du må fullføre og ikke tenk på tiden. Og til slutt, gjennomfør det du vil gjennomføre og ikke tenk på tiden. Hva du enn gjør, ikke tenk på tiden. Ved å stadig jobbe etter tiden, lar vi tiden bestemme. Hvor mange ganger har man ikke latt seg frustrere over tiden som setter føringer for når vi skal gjøre ting? Hvor mange ganger har man ikke sett på tiden som grenser for hvor lenge man skal gjøre ting? Da må man spørre seg selv: Hva er meningen med å gjøre tingen? Er det for å holde tiden? Eller er det for å bli ferdig med tingen? Når det er målet man skal oppnås, skal man ikke ta tiden med i betrakningen. Gjør det du må gjøre, fullfør det du må fullføre og gjennomfør det du vil gjennomføre uten å tenke på tiden. Ditt mål er å nå målet, ikke overholde et tidsskjema. For så lenge du når ditt mål, hva betyr da tiden? Ja, tiden er knapp og fristen er knappere, men hvis man ikke tenker på tiden og fristen og heller gjør det man skal gjøre, betyr da tiden eller fristen noe? Når man jobber for å nå målet, vil tiden bli uvesentlig. Da følger du ikke lenger tiden, det er nå den som følger deg.

Tiden går, uansett. Men om den går fort eller sakte, om den er en fiende eller en venn, om den kjemper mot eller med deg, avhenger derfor av deg og ditt syn på tiden.

(Visited 14 times, 1 visits today)