For mange slutter julen etter denne dagen, andre juledag, mens for de fleste er julen ikke over før i februar – da man blir nødt til å legge vekk all julepynten. For meg har julen nettopp startet. Når andre nå vender tilbake til hverdagen, starter tiden der jeg tilbringer kvalitetstid med slektninger og venner. Det føles i alle fall slik.

I dag ble jeg vekket av et telefonanrop fra en venn. Han lurte på om jeg ville starte dagen med en kaffe. Hvorfor ikke? Problemet var at han hadde allerede avtalt med en annen venn av meg (og ham) om å møtes innen seksten minutter. Det ble et lynraskt tannpuss og påkledning av klær, og en like kjapp biltur ut til gutta. Bare for å finne ut at kafeen var stengt. Forsøk nummer to et annet sted ga også det samme resultatet. Det ble ingen andre utvei enn Østfoldbadet, vi så nemlig at det satt noen folk der inne. De må da selge kaffe i kafeteriaen der?

Bilene parkert og vi var på vår vei. Akkurat da så vi Peppes Pizza (ja, da, vi har også den her i Askim) og ville prøve lykken. Et mirakel! Den var åpent! Herlig, nå slapp vi å sitte blant nakne overkropper og skrikende unger i et fuktig miljø. Og jeg kan endelig få frokosten min, klokke to på ettermiddagen. Tre kaffekopper, tre glass vann og én stor pizza senere snakket vi om følelsen å ha et «spøkelse» trykkende over seg mens man våkner. Altså, du er bevisst våken, i hjernen, men klarer ikke å bevege deg i det hele tatt. Uansett hvor mye du prøver og med alle dine krefter. Samtidig som du er klar over at du er våken. Grøss.

Han ene dro på jobb etter maten, mens vi to andre dro hjem til meg og fortsatte med kvalitetstiden. Her i mitt rom ble det te og rolig instrumentalmusikk. Skikkelig zenaktig atmosfære. Vi begynte å snakke om jenter. Stadig merket jeg at jeg lyttet mer enn jeg pratet, spesielt i de siste månedene. Det virket som om jeg prøvde å lære meg noe, prøvde å forstå mer om jenter og kjærligheten. Kanskje fordi jeg trenger å vite det? Trenger å finne et svar? Det kan være en form for terapi, der man håper at samtalepartneren sitter inne med et veldig klokt svar på mitt spørsmål. Hver gang vennen min sa noe som kan minne om min situasjon, mine tanker og følelser, tenkte jeg veldig mye. Kanskje litt for mye?

Nei, det var koselig, det var det. Slik jul bør være. Dagen har ikke endt, selv om man skulle tro det. Vi dro nemlig til en slektning av ham og en god venn av vår familie for å «mingle» litt. Hilste litt på dem. Slektningen hadde skaffet seg et nytt miksebord og tilbød oss noen sanger foran mikrofonen. Det må jeg si, det har vært en ganske god stund siden sist jeg har sunget. Kraften var ikke lenger der, teknikken var ikke lenger der og jeg stank. Eller nei, jeg gjorde vel ikke det, men det låt ikke like bra som før. Inntil jeg og vennen skulle til å dra derfra. Da dukket det opp en sang som vi to sang for lenge siden under jubileumsballet til Vietnamesisk Studentforening i Oslo. Det var som en kjærlighetsfilm, der to personer ble kjent med hverandre under en spesiell sang (for dem) og som de flere år senere får høre den sangen igjen av ren tilfeldighet. Denne gangen var vi hovedrollene i den filmen. Det var gøy å synge den sangen igjen med min gode venn, akkurat slik vi sang den for åtte–ni år siden. Akkurat da følte vi oss som ekte artister. Ha ha, dagens store øyeblikk.

Han måtte dra til Oslo på grunn av jobbing neste dag, mens jeg dro hjem. Sannelig startet julen for min del i dag.

(Visited 8 times, 1 visits today)