Helgen er snart over, og det skal bli godt å få hvilt ut. Jeg har nemlig hatt noen ganske så begivenhetsrike dager og det tærer på kroppen. Først var det familiemiddag hjemme, etterfulgt av en bursdag, så jobb, fest igjen og til slutt jobb. Jeg har med andre ord ikke tilbrakt mange timer på senga og under dyna. Og med tredje ord betyr det at jeg er mer død enn levende. Før du leser videre, teksten er ekstrem lang. Det er jo tross alt tre dager med action.

Familiemiddagen

Det startet rolig. Det var kos og det var hygge. Hele familien, med unntatt av en fremtidig svigerinne, var samlet (ja, til og med Stekte Nudler var der) og prøvde seg på svoren som mamma hadde gjort i stand. For å si det sånn, moren har ikke for tradisjon å lage ribber. Svoren var mer gummi enn sprø. Selve kjøttet var det få som klagde over, selv om hele meningen med ribben er å kunne knaske på den sprøe svoren. Det la en liten demper på julefølelsen. For min del var det et fett, siden jeg kun spiste koteletter. Det er så stress å streve med alt fettet på ribben. Noe som gjorde det ekstra mindre jul, var jo risnudlene. Jepp, det var den som var makkeren til ribben og ikke den sedvanlige poteten. Og som med all vietnamesisk mat toppet vi retten med noen skvett fiskesaus. Nam, nam. Risnudler gir dessverre ikke noe langvarig metthetsfølelse, så jeg ble jo sulten igjen etter noen timer. Heldigvis var det mer som ventet.

For mens småjentene svingte med Wii-kontrollene for å få Mario til å hoppe, guttene forbannet FIFA 12 for å ikke ha en stabil server og de eldre diskuterte det de eldre pleier å diskutere om, drev mor og stekte innbakte reker. Eller nei, det var rekeboller. På pinner. Med kokosstrø. Ja da, det smakte like godt som det høres ut. Jeg tror jeg tok tre boller, og det var ganske mye med tanke på størrelsen og at de andre var lei etter én og en halv. Da magen så vidt hadde fått tid til å roe seg ned, slang mor like godt på bordet en svær bolle med kyllingsalat (gỏi på vietnamesisk). Det må ha vært minst to avrevne kyllinger, 15 løker, 20 chilipepper, 100 vietnamesiske mynteblader (rau răm) og fire sitroner. Oh yeah! Med skikkelig rekechips ved siden av var det ikke annet enn et lite julemirakel. Alltid godt å ha familien samlet. Neste år blir familien enda større, for jeg venter meg en nevø. Første gutten i den tredje generasjonen, tror ikke du at han blir skjemt bort, eller?

Hardcore bursdagsfest i Club Skansen

Klokken nærmet seg 22, og jeg hadde en ventet bursdagsavtale i Oslo. Slang derfor på meg noe «casual» og kjørte med følger til Oslo. Ut fra intet sted dukket to personer opp som også skulle være med i bursdagen. Og snill som jeg alltid er, skadet det ikke å ha dem med. Da slipper jeg å høre på radioen, tenkte jeg. Jeg tok feil. De snakket like lite som radioverten snakket mye. Ja, ja. Småkoselig var det likevel. At de i tillegg var jenter begge to hjalp jo litt på stemningen. Hø hø.. Nei da, jeg kan jo til mitt forsvar si at jeg ikke visste om det var jenter eller gutter da jeg sa ja (til bursdagsbarnet) til å kjøre dem. Jeg hentet min gode venn Tan og tvang han til å være med. Fest og fest, det var mer et diskotek der bursdagsbarnet har invitert sine venner til treff. Ikke noen privatfest her, nei. Du kan trygt si at det var flere nordmenn enn asiatere der. Stakkars jente, var ikke mange som dukket opp. Jeg skjønner ikke det der. Hva er vitsen med å trykke «Attending» på Facebook når man ikke kommer? Eller å si at man kommer, for så å sende en SMS etter feststarten med beskjed om at man uteblir? Totalt meningsløst og respektsløst.

Vi «hardcoret» alt vi kunne for bursdagsbarnet, vi som var der. Vi svingte hit og vi svingte dit. Vi «moonwalk»-et, «sidewalk»-et og «airwalk»-et. Vi hev armene opp i lufta og på hverandre. Jeg ble sluttkjørt, men det var fordi jeg også var den som kjørte hardest. Jeg kjørte dem og de kjørte meg. Nordmennene huket tak i meg og jeg ble plutselig én av dem for noen minutter. Så huket noen thailendere meg. Til slutt huket vietnameserne meg. Det var en herlig blanding. Det var liksom Tom Ka Gai med poteter og en dash fiskesaus. Det kunne ha vært gourmet om bare DJ-en hadde vært bedre. Miksingen var av klasse, men låtvalgene ble litt for hardcore, selv for oss. En herlig kveld som endte klokke fire på natta, hvor jeg til slutt endte på sofaen livløs.

Bakjobb

Og jeg som trodde bursdagen var hard. Jobben tre timer etter var enda verre. Hva annet kan jeg si? Det var tøft. Et gledelig syn var jo det digre juletreet rådhuset hadde satt opp inne i hallen. Julen er her, spesielt når lysene er slått av og bare juletreet med sine lys får skinne i fred. Med lange sølvstrimler glinser treet i all sin prakt i én av Oslos vakreste haller. Huset er åpent for alle fra klokke ni til klokke atten, så det er bare å komme innom for en titt. Gratis til og med. Som vanlig var det en rolig dag på jobben. Det uvanlige var at det ble vigslet 21(!) par i rådhuset. Borgerlig, selvfølgelig, og veldig stusslig. Hvert par ble vigslet i ti minutter. Det kan ikke ha vært noe særlig minnerikt. Jo, skjønner jo at poenget er at man endelig får hverandre, men det må jo være mulig med en unik seremoni som man husker for resten av livet? Man gjør jo det kun (vel, meningen) én gang i livet. Nei, jeg skal ikke klage, jeg som ikke har noen. Men ja, jobben. Rolig, men tøft.

Fest igjen

Derfor gledet jeg meg veldig til å komme hjem og slappe av, hos Tan. Det er så kortere kjørevei derfra enn fra Vestby til rådhuset. Det ble ganske mye avslapning med te og rolig musikk. Våre samtaler gikk fra det ene emnet til det andre, alltid koselige som vanlig. Og jeg fikk endelig dusjet! Følte meg nemlig syrlig og fettete etter gårsdagens kraftanstrengelse. Og mens jeg nippet til teen, kom spørsmålet om et treff med noen venner i Club Mango. Ikke at jeg må dra, han skjønte at jeg var sliten, men etter litt frem og tilbake sa jeg «ja». Tan, en som sjelden er ute og som ikke har hatt det så fornøyd med sitt liv før nå, trengte det. Jeg unner ham det. Han har slitet seg gjennom et studium og en jobbjakt. Det er bare nå han har fått etablert seg skikkelig, med egen leilighet og fin jobb. Nå har han fått roen og livsgleden tilbake. Hva gjør man ikke for en god venn? Så ja, da, vi dro ut – igjen – klokke 23. Her skal det festes hardt, igjen. Med forsiktighet, selvfølgelig. Jeg lovte å holde meg unna alkohol, og jeg klarte det. Det ble bare med den ene appelsinjusen.

Club Mango på en lørdagskveld er lik kø og kaos. Legger du til den verst tenkelige logistikken og håndteringen av køen, gjestelisten og garderoben, har du Mango på sitt beste. Vi kom dit 30 minutter på midnatt og bevegde oss to meter bakover mens vi sto i kø. Og mens vinden frøs oss i hjel og midnatten passerte, bevegde vi oss utrolig nok enda tre–fire meter bakover. Ikke bare vokste køen foran oss, men også ved siden av oss. Den ble bredere. Vi fant til slutt at den køen vi sto i, var gjestelistekøen. Køen for normale mennesker, som må betale inngangspenger, fantes ikke. Det var bare å si fra til én av vaktene, og kun til den mest oppegående av dem, at du skal betale. Og vips, var vi inne. Gjestelistekøen, ja, den var uendelig, hvis den boksering-ansamlingen kan kalles en kø da. Klokken var da nærmere 15 over midnatt. Ja, vi er inne, vi er kule. Helt til garderobekøen slo oss i trynet. Den var like kaotisk som køen ved inngangen. Lei og oppgitt. Det var selvfølgelig plikt til å henge fra seg ytterplagget. Ti minutter med venting og stadig rykking bakover, og jeg ble smart. Bilen min sto jo bare fire minutter unna, det er jo bare å bruke den som en garderobe. Som tenkt, så gjort. Det må da være lett å komme seg inn, nå som vi har fått stempel og hele pakka. «Still dere bak i køen der», sa den minst oppegående av vaktene til oss da vi returnerte. Jupp, den gjestelistekøen. Ei skjorte er ikke varm, så det er sagt, så jeg og Tan dro til Burger King i stedet. Mat og varme.

Vi kom tilbake, vi. Har ennå ikke gitt opp. Denne gangen var det en som forsto hensikten med å stemple folk etter at de har betalt, så vi slapp inn ganske smertefritt. Der nede, der nede var det nok med folk. Det var så mange jenter, vietnamesiske også, at guttene var i enormt undertall. Og jeg som trodde at alle asiater har flyttet til danskebåten for helgen. Ja, ja, dumt for dem, bra for oss. Ikke at vi gjorde noe med den urettferdige fordelingen, til det er vi for feige til, men det var kos for det. Så der sto jeg, edru som det gikk an å bli, og småtrippet til musikken med et glass jus i hånden. Og selv om promillenivået var tilnærmet null, danset jeg for første i edru tilstand i mitt liv. Jeg vet ikke om det er dans, men bevegelser var det hvert fall. Jøss, tenkte jeg, det går faktisk an å danse seg helseløs uten å ha en dråpe alkohol i kroppen. Litt rart i starten, men når man var inne i det, gikk resten på automatikk. Men av naturlige årsaker (null promille, sliten kropp og lite søvn) var jeg ikke like dominerende som på bursdagsfesten. I kveld var jeg bare én av gjengen. Likevel var det moro, og jeg møtte på en del kjente. Eller veldig mange kjente, deriblant den ovennevnte fremtidige svigerinnen. Musikken var mye bedre enn den i Club Skansen, afroamerikaner kan musikk, de.

Det hører kanskje med til historien at ei norsk jente nærmest overfalt meg. Hun var full da, så hun visste nok ikke hva hun drev med. Ingen med vett i orden hadde gått løs på meg. Jeg er ikke så deilig, men tydeligvis deilig nok til å få to kyss på kinnet. De som så på syntes at det var veldig synd på meg, selv om skadefryden i ansiktene deres ikke kunne misforstås. Alt jeg tenkte på var sengen, eller sofaen for anledningen, og søvn. Lurt til å kjøre tre andre jentevenner hjem, kom vi ikke hjem før klokka var langt over tre. Likevel hadde jeg ikke hastverk, så det ble te og litt småprating. Litt om jenter, litt om festingen og litt om livet. Klokken rundet 04:30, og tiden var inne for litt søvn. Jeg fikk to timer, inkludert utallige avbrytelser der jeg tittet på mobilen. Frykten for å forsove meg gjorde at jeg våknet bare for å titte på klokken.

Siste jobbedag for året, og en overraskelse

Og der satt jeg da. Halvveis til stede og halvveis i drømmeland. Hvert sekund var en kamp mot tunge øyelokker. Det er en avslappende jobb, så jeg har fått hvilt kroppen veldig mye. Øynene, derimot, var sprengrøde. Og da skrivesperren kom over meg, gikk jeg og filmet juletreet. Jeg skal legge opp videoen en dag, så vet også du hva jeg snakket om. Denne dagen var også den siste arbeidsdagen min for dette året. Det blir deilig med ren fri helt til syvende januar, selv om denne hektiske helgen avløses av en like hektisk uke med foreningsarbeid. Jupp, jeg er nå med i Den vietnamesiske flyktningeforbundet i Norge, i styret, som leder. En uke med forberedelser til det nye styret og dets arbeid venter foran meg. Det skal bli morsom å være med og forme en forening i stor vekst. Mer om arbeidet i et annet innlegg, garantert.

Da jeg trodde at dagen endelig nærmet seg slutten, fikk jeg en SMS fra en venninne. En som har vært bortreist i det fjerne Latin-Amerika i nesten halvt år. Selvfølgelig må man legge av tid til en venn som har kommet tilbake fra sin reise. Jeg har glemt hvordan denne jenta var, så det var godt å kunne gjenoppleve den gode personligheten hennes igjen. Jenta har fartet rundt i Latin-Amerika på egen hånd. I over fem måneder. Det er utrolig å tenke på at ei jente skal gjøre det der, og i ett av de farligste områdene på jordkloden. Jeg er mektig imponert over den vågale reisen hennes, noe som har inspirert meg til selv å foreta en slik reise. Kanskje ikke like vågalt og farefullt som hennes, men like fullt en modig avgjørelse. Jeg vurderer sterk å vandre pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim i sommer. Jeg vil nok snakke mer om det når den tid nærmer seg, men jeg gleder meg allerede. Det blir en tur uten like. Venninnens reise var også en tur uten like, en tur hun allerede savner og som ga så dype inntrykk at hun fortsatt sliter med å legge den bak seg. Hun elsket reisen og vil tilbake så fort hun har muligheten. Samtidig var det godt å være tilbake i Norge, nær venner og familien. Endelig noe håndfast som hun kan forholde seg til, og endelig slutt på de stadige gjentakende spørsmålene fra lokalbefolkningen om hennes bakgrunn. Hm.. man får kanskje ikke alt i én og samme verden man befinner seg i?

En kjempekoselig dag kom til sin ende da hun tok den siste biten av sushien. Etter å ha kjørt henne hjem, tok jeg og Tan en lengre diskusjon om kjærligheten som vi så vidt startet på under sushien over to kanner te. Vi ble ikke noe klokere av diskusjonen og bestemte derfor oss for å ta kvelden. Han gjorde det, mens jeg kjørte den lange veien til Askim klokke tre om natta. Og her sitter jeg og fullfører helgens oppdateringer.

The Famous Last Words

Det har skjedd uventet mye, og jeg burde ha mer enn nok å tenke på, men det gjør jeg ikke. Jeg tenker blant andre mye på dagen det snødde for første gang i år og savner den veldig mye. Det gjør jeg fortsatt selv om jeg ikke snakker så mye om den. Snø er så fin, den. Veldig fin. Jeg savner dager med fallende snø. Når man er så glad i den som det jeg gjør, gjør man ikke annet enn å tenke på den hele tiden. Hvert lille sekund. Jeg vil så mye se snøen, dager med snø.

(Visited 21 times, 1 visits today)