Jeg kommer fra en buddhistisk familie, noe som kan gi store variasjoner for selve feiringen. Flere og flere feire jul uten å vite hvorfor de gjør det. For mange er julen noe de forbinder med julenisser, julegaver, juletre, julefilmer og alt annet med ordet «jul» i. Man skulle tro at de feiret julenissen i julen. Det er bare de kristne pluss noen flere som vet betydningen av julen.

Jeg misunner mine katolske venner i denne minnehøytiden (og andre, for den saks skyld). De kan treffe folk i kirken, de drar til messen, de feirer sammen, de har så mye aktiviteter. Ikke bare styrke det samholdet mellom dem, men også båndet mellom jul og Jesus Kristus. For jul er tiden man feirer at Gud har gitt oss alle en sønn, sønnen som senere ble en mann som forandret en hel verden (eller 34 prosent av den). Jeg skal ikke belære noen om julen og dens betydninger, til det har jeg for lite kunnskap om. Jeg ville bare nevne det.

Når julen kommer, hører jeg fra mine katolske venner at de skal gjøre ditten og datten. Da ønsket jeg at jeg også kunne gjøre det samme. Jeg liker det slik, altså, jeg er en sånn person. En som liker å delta i aktiviteter for å lære, for å forstå. For jeg har den tanken at hvis du vil lære noe, er det beste du kan gjøre å delta i aktiviteter som har noe med det du vil lære om. Du vil knytte gjøremålene mot kunnskapen og dermed forstår den bedre. Det er også slik jeg prøver å få til i alt mitt foreningsarbeid. Jeg vil på ei måte «lære» vekk kultur og tradisjoner, kunnskap og forståelser gjennom å legge til rette arrangementer og aktiviteter som stimulerer hjernen til å ta inn lærdommen gjennom fysiske handlinger. Og jeg vil selv lære. Derfor er jeg misunnelig på mine katolske venner.

De har sagt til meg at det ikke gjør noe hvis jeg deltar, og det skjønner jeg også, men for en som ikke er katolikk å komme på et katolsk arrangement, det føles rart. Det føles også respektløst. Overfor Gud, den katolske kirken og mine katolske venner. Kanskje jeg bare tenker for mye på problematikken? Det er ikke sånn at kirken er stengt for de som ikke er kristne. Men en ting er å være med som tilskuer, men det er en annen ting å være med som deltaker. Det er det siste jeg vil, ikke det første. Ja, ja, hvem vet? Kanskje en dag…

Som en ikke veldig praktiserende buddhist, kan julefeiringen hjemme variere fra år til år. I fjor, for eksempel, hadde vi juletre og julepynt med masse julegaver. Alle fikk minst én gave fra meg, da var jeg ganske spandabel. I år var ting annerledes. Det var hverken tre, pynt eller gaver. Jo, noen gaver, men ingen fra meg til noen. Ikke at jeg ikke prøvde, men jeg fant ikke noen. I fjor følte jeg en glede ved julen, ved det å være ute og kjøpe gaver til de i familien og venner, men i år hadde jeg ikke den følelsen. Det var tomt. Jeg tror som sagt at det kommer av at jeg er ikke helt inn i den, inn i julen. Hvis jeg vet og forstår mer, vil jeg også føle mer. Altså, jeg forstår, men jeg vil aldri få den samme følelsen som en for eksempel katolikk gjør. Det er liksom den forbindelsen mellom jul og Gud/Jesus. Betydningen vil bli enorm hvis man har den forbindelsen.

Vi feiret julen med en liten familiemiddag, kjernefamilien altså (med mangel av noen få). Maten var vanlig, ingen juleaktig med den. Kjempekoselig, men ikke slik vi hadde i fjor. Ellers var julaften en vanlig dag for vår del. Det var da jeg begynte å tenke. Hva er jul, egentlig?

Første juledag

Skulle egentlig bort til han som forsov seg og skrive en sketsj, samtidig som jeg overnatter til mandagen for å fortsette med skrivingen av sketsjen. Gjett hva? Det ble ikke noe av. He he. Blir nesten vant til det her. Men det gjorde ingenting. For i Askim, lille Askim, hadde noen vietnamesiske ildsjeler tatt initiativet til en uformell julefeiring i Folkets Hus. For første gang i mitt liv her i Askim har jeg sett så mange vietnamesere. Og jeg har bodd her i over 20 år! Og egentlig var det en god grunn til det.

Utenom de eldre, var det bare yngre folk der. Jeg snakker om veldig unge folk, sånn tretten og nedover. Det var noen på min alder eller litt yngre, men mange var det ikke. Lik som meg har de fleste flyttet fra Askim. Ikke rart jeg ikke kjente så mange av de som var der i dag. Nærmere kvelden dukket det likevel opp en passelig gruppe med min generasjon opp. Der ja, det er de askimingene jeg kjenner.

Jeg fikk vite at det er første gang en slik sammenkomst ble arrangert i Askim, tidligere var det bare private fester eller sammenkomster. Det er da jeg innså viktigheten av det å drive med arbeid rettet mot fellesskapet. Ikke fordi de som gjør det, liker det, men fordi folket trenger det. De trenger et sted eller en anledning til å treffe hverandre, til å bli kjent og til å se at det fins et fellesskap. Mange har spurt meg hva som er formålet med det jeg driver med, altså foreningsarbeidet, men jeg har aldri hatt et godt svar. Jeg har det nå. Det trenger ikke å være et formål i arbeidet. Det eneste som trengs, er selve arbeidet. Selve det å legge til rette for at folk kan møtes. Jeg har faktisk sagt dette til mange, selv de som jobber med det og med meg, men det virker ikke som om de forstår. Kanskje jeg ikke har forklart det godt nok? Eller ser de ikke den samme verdien bak et slikt arbeid som jeg gjør?

Hvis det ikke fantes et sted eller en anledning til å møtes ditt folk, dine landsmenn, hvor skal man møte dem da? Om det så fantes et slikt sted eller en slik anledning, men uten noen som faktisk gjør arbeidet med å tilrettelegge for selve treffet, vil det ikke bli noe treff. Jeg har stor respekt for disse engasjerte menneskene. Uten dem, ingen fellesskap. Så enkel er det. Fellesskapet er selve formålet.

Når det er sagt, festen var så som så, med mye karaoke, hjemmelaget mat som folk tok med og litt diskotek. Jeg var sliten i dag, så jeg klarte ikke å være helt med. Men jeg traff på noen gamle venner og det var absolutt verdt kraftanstrengelsen. Jul slik det burde være. Trivelig samkvem med venner og nære.

(Visited 6 times, 1 visits today)