Jeg må virkelig beklage for at det nå har nesten gått ett år uten at jeg har skrevet i eller oppdatert bloggen min. Og ikke bare det, jeg burde henges for å ikke skryte mer av min gode Panasonic Lumix DMC-GF1 som jeg lovte i sist innlegg. Fra oktober 2010! Jeg bøyer meg totalt ned i asfaltet og graver et hull for å ha unnlatt å gjøre min jobb som en blogger. Jeg burde komme med masse unnskyldninger, men de har jeg ingen av, så jeg tenker at det er best å være ærlig om denne saken: Jeg var lat. Noen mener at jeg fortsatt er lat, men der tar de feil. I will show them!

For nå, i denne helt tilfeldige dagen, den 19. september 2011 snur jeg meg fra venstre side til høyre side på senga og står opp med riktig fot. Jeg er tilbake der jeg slapp, og starter igjen opp denne populære bloggen som mange sårt savnet. Jeg fikk masse drapstrusler om at jeg måtte blogge igjen, «ellers…». Jeg undrer fortsatt på hva «ellers» er, men kjenner jeg mine fans rett, vil jeg helst slippe å oppleve det. Så her er den, igjen, for dere gærne mennesker som tar tid til å lese mine ubetydelige innlegg. Jeg lover at det blir bedre, og flere innlegg. Det har dere mine ord på, hvis ikke kan dere «ellers» meg så mye dere vil.

Jeg må også nevne at blant drapstruslene var det noen få som takket meg for at jeg kuttet ut bloggen. Jeg vet ikke hva grunnen er, men jeg tror ikke at det er på grunn av det fantastiske innholdet. Jeg klødde hodet så hardt etter svar at det til slutt dannet en minimåne der jeg klødde som mest. «Æsj, så stygt det ble,» tenkte jeg. Akkurat da kom jeg på det jeg tror er grunnen til at folk ble glade av mitt fravær i bloggverden: Bildene av meg. Når jeg selv falt pladask for den kjekkasen bak kameralinsen, da skjønner jeg at det finnes misunnere der ute. Jeg har også forståelse for denne misunnelsen (for hvis jeg så en så kjekk 30-åring, da hadde jeg også gått bananas og ønsket ham ut av veien), men jeg vil advare dere at det ikke vil bli slutt på bildene. Jeg har fått mine føflekker av mine foreldre og de skal vises uansett om dere liker det eller ikke. At de tilfeldigvis ligger oppå et vakkert ansikt, kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg måtte leve med det, og det må også dere gjøre. Så det så.

Ellers gleder jeg meg som en drittunge til å fortsette med bloggingen, for tro meg, det blir mye spennende fremover. Både nyttige og unyttige, men også smarte og mindre smarte meninger om livet, omgivelsen og resten. Smakte forresten ordene Panasonic Lumix DMC-GF1 godt eller?

Teksten har blitt lest 18 ganger, men kun 1 i dag. Trist, altså.