Jeg har merket at jeg i de siste innleggene har vært ganske deprimerende, og leserne mine (ja, jeg begynner nå å kalle mine fans for lesere – det høres bare så mye finere ut) har igjen kommet med truende bemerkninger. Det var det der med «ellers» og slike ting. Jeg lover at jeg skal gjøre mitt ytterste for å tre ut fra skyggen og over til solsiden. Så slipper dere å tørke så mange tårer.

Mange har lurt litt på hva jeg gjør til ellers når jeg ikke gjør det jeg pleier å gjøre. Så jeg har tenkt å brette ut litt av mitt privatliv til deres beskuelser, og ramser opp de små rutinene som jeg så målbevisst etterlever. Det som opptar meg ganske mye er internettet. Jeg husker tilbake til 1999, da internett fremdeles var et fremmedord, da de kjøleskapslignende bærbare telefonene var det som var greia, fungerte verden på denne måten: Du ringer fra en trådfast hjemmetelefon, der samtalen skal foregå så kjappest som mulig da tellerskrittet er like høyt som timelønnen din, og avtaler møtested og -tid. Når dere har blitt enige, møter dere til avtalt sted og tid. Presist. I 2006, før Facebook-æraen, da internettet begynte sin stormmarsj, var det ikke noe som heter presis lenger. Internettet og moderne mobiler benyttes til å unnskylde forsinkelser, for når man har gitt beskjed, så er det vel greit? Det var faktisk «in» å sende forsinkelsesmeldinger. Jeg vet ikke om jeg skal le eller LOL, men jeg skal ikke klage. Selv om forsinkelsen er et faktum, fikk man i alle fall beskjed om den. Verre var det da Facebook kom.

Du er ikke der før du har «attended». Du får nemlig ikke lov å komme uten å «attend» først. Folk får sjokk, hjerneslag, hjertestopp, blodpropp, forstoppelse og det som er, når du dukker opp uten å ha «attended». «Attending» er den moderne tids telefonavtale. Så hvis man er forsinket, eller ikke har tenkt å komme, må man velge «maybe» eller «not attending». Slik oppdaterer du for din venn som venter på deg i byen, uten internett og dermed uten tilgang til Facebook. Det er her jeg nå peker pekefingeren mot deg og ler ukontrollert, mens jeg prøver å stamme frem ordene: «Tuller du med meg?» Jeg skal ikke bedømme, jeg har begått den synden selv, men jeg vil fortsatt peke på deg og le.

Men, det er ikke det jeg har kommet for å skrive om, det er selve internettet. Den formløse greia som tar så mye av min tid. Jeg kan ikke den være foruten. Til og med bloggingen min er på nettet. My Buddha! Tenk på all den tiden jeg har brukt foran en dataskjerm og surfet? Det er jo nesten 84 prosent av livet mitt det. 84 prosent av tiden i det 31 år lange livet mitt! Det vil jo si.. eh.. 84 prosent av 31 år.. eh.. 31 delt på 84, eller var det 84 ganger 31 delt på 100.. eh.. feo.. I hvert fall så er det mye! Så når jeg har ting som jeg må gjøre, folk som jeg bør treffe og steder jeg bør dra, har jeg ikke tid til det. Hm.. det har jeg ikke tenkt på. Her klager jeg over at jeg ikke har tid til å gjøre det jeg egentlig vil, mens jeg egentlig bruker den tiden jeg «ikke har» til å sitte på internett?! Hva er det jeg driver med? Det er bare tre små klikk, så er den skjermen foran meg like svart og dø som Doffen. Tre små klikk.

Teksten har blitt lest 17 ganger, men kun 1 i dag. Trist, altså.