I et helt nytt renovert rom på størrelsen med en middelstor leilighet i Karl Johan, har jeg endelig fått meg nye samboere. Det har vært noen kalde netter, men det er historie nå. Med nye medlemmer som øker trivselen betraktelig, kan jeg intet annet gjøre enn å legge forholdene til rette for dem. Midt i rommet, innredet med det mest moderne pumpe- og filtersystemet, et klinkekulebelagt gulv, flere kvalitetsvannplanter fra IKEA, en varmekolbe og rent og kaldt vann fra springen, tør jeg å påstå at de nye medlemmene føler seg mer enn velkomne til dette nye rommet. Ikke bare det, jeg topper det hele med et splitter nytt skap med skapsdører som bærer boenheten til mine samboere. Det må ha vært en stor kontrast for dem å flytte fra et fem ganger mindre kar dekket med grønne vegger og ugress. Men jeg stopper ikke der.

Når man har lagt arbeid i å legge forholdene til rette, er det like greit å kjøre løpet ut. Det planlegges fra min side en oppgradering av landskapet generelt og gulvet spesielt. Ut med klinkekulene, inn med Hardangerfjorden. Jeg gleder meg til å ta fatt i oppgaven. Når? Aner ikke. I mellomtiden får jeg bare titte på de nye samboerne og deres naboer, rekene. De er kjempehyggelige. Eneste å sette fingrene på er at de er så stille, sier liksom ingenting, så det blir ganske mye enveiskommunikasjon. De gjør heller ikke stort mye av seg, lever liksom i sin egen boble, så det blir også ganske få direkte kontakt. Tross klagingen min, det er kanskje bedre det enn å ha en masete og grinete samboer? Neida.. tulla, det gjelder å forstå og tolerere hverandre. Ta et skritt tilbake, både du og samboeren, så ordner alt seg. Det fins nemlig et vietnamesisk ordtak:

Chiuen lønn hua tan nja, chiuen nja hua tan kong…

Teksten har blitt lest 21 ganger, men kun 1 i dag. Trist, altså.