Jeg hadde en venn som fortalte meg en historie en gang. Han mente det var bare en historie, men jeg tror at han fortalte om seg selv. Jeg vet ikke hva dere kan få ut av historien, men siden jeg ikke vet hva jeg skal skrive om… Vel, her er historien.

Har du hørt om historien om en gutt som likte ei jente? Denne gutten tok med jenta til en liten inngjerdet dam, en veldig søt dam egentlig. Med et gressteppe som omfavner selve vannet, noen få dunkjevler og et lite, rødt fuglehus midt i, var det idyllisk. Regndråpene traff vannspeilet med jevne mellomrom og fikk det hele til å være harmonisk. Ikke nok til å bli våt, men nok til å skape en romantisk atmosfære. Midt i dammen svømte to ender uanstrengt og tilsynelatende uten mål bortover vannet. Dette forsterkes av de ubestemte sporene etter dem. De var trygge i den lille verden sin, adskilt fra omverden av et gjerde og en tåkedis. Rett utenfor gjerdet, midt i disen, står denne gutten og jenta han likte. De gikk rolig bortover langs den asfalterte naboen til vannet. Ingen av dem sa et ord. Jenta hadde ingen anelser om guttens hensikt og forble stille av den grunn. Gutten, derimot, ventet bare på det rette øyeblikket.

De stoppet opp, gikk nærmere gjerdet og lente seg lett mot det. Begge fulgte endenes målløse ferd. Endene, uvitende om at de ble iakttatt, fløt videre i sin egen verden, men likevel på hver sin kant. I den samme dammen, i den samme verden, men likevel på hver sin kant. Det hele minnet om den kontekstuelle omgivelsen som omga dem. Gutten og jenta, i den samme verden, men likevel på hver sin kant. Hvor langt tid de sto slik, vites ikke, men de hadde ikke hastverk. Jenta ville vite hva gutten har å si, mens gutten ville ikke ødelegge den eneste sjansen til å vinne jentas hjerte. Han hadde ikke noe valg, han måtte vente på det rette øyeblikket. I det samme øyeblikket gutten tenkte på dette, snudde den ene anden seg og plasket med de små føttene sine mot den andre anden. Der var sjansen gutten ventet på. Og han grep den. Han begynte å snakke til jenta.

«Ser du den anden der? Den som er på vei til den andre? Alt den vil, er å være hos den andre anden. Den var usikker og svømte for seg selv en stund, men til slutt innså den at den ikke kan svømme for seg selv hele tiden. Den trenger en venn, en følgesvenn,» gutten tror jenta skjønte hintet, for hun sa ikke stort, «Spørsmålet er om den andre anden vil la den første få være med, få nærme seg. Jeg tror at de ville ha hatt det bra sammen.» Og sannelig forenes de to endene mens gutten snakket. Jenta var fortsatt stille. «Hva sier du til det? Bør den andre anden la den første få en sjanse?» Fortsatt stillhet. Og slik som skjebnen grep inn og åpnet vei for gutten, grep skjebnen inn og lukket den sammen veien. En annen and, ut fra ingen sted, landet i vannet, i den lukkede verden, og svømte direkte til de to endene som var der fra før av. Jenta begynte å si noen ord.

«Ser du den tredje anden, den som nettopp kom nå? Den andre anden sliter med valget, for nå er det både den første og den tredje som vil ha den andre anden. Problemet er at den andre anden foretrekker den tredje fremfor den første. Det virker som om de har kjent hverandre fra før.» Og det var det. Da den tredje anden landet, svømte den andre anden mot den. Det virker som om de kjente hverandre fra før. «Jeg tror den andre anden velger den tredje. Se! Nå svømmer de sammen, mens den første blir hengende bak. Jeg tror ikke det går, hvis du skjønner meg. Jeg tror den andre anden helst til ha den tredje.» Det ble stille igjen. Gutten skjønte det, og det gjør også jenta. Regnet har stoppet. Endene har flydd vekk. To mot nord, én mot vest. Gutten og jenta begynte å gå. Tåken har lettet og luften ble renere og friskere. Uten endene var det nå helt stille.

Teksten har blitt lest 11 ganger, men kun 1 i dag. Trist, altså.