På en gjengrodd sti dekket med visne gresstrå og råtne kvister vandrer jeg med korte skritt. Steg for steg, og så kort som det lar seg gjøre. Jeg ville fremover og jeg ville bakover. Jeg ville stoppe opp og jeg ville ta en annen vei. Jeg villet mye, så jeg lot føttene få bestemme. De tar meg fremover. Sakte, men fremover. Vinden er tørr og kald der den suser forbi, men også gjennom den tynne bomullsjakka. Det føles som små isende nålestikk der de usynlige vindstrømmene treffer kroppshuden. Vinteren er her, men snøen har ennå ikke kommet. Den mørke skogen ser enda mørkere ut uten det lyse snødekket.

Jeg har aldri gått på denne stien før, og det virket som ingen andre går på den lenger. Stien er så vidt synlig. Den er der fordi trærne ikke er der. Men den er der for å tråkkes og trampes på, for å lede turgåere gjennom skogen og for å viske vekk grensen mellom mennesket og naturen. Likevel eksisterer den sikkert bare for noen få, kanskje til og med for ingen, tenker jeg der jeg går. Trist å tenke på, for selv når plantene er nakne og dyrelivet fraværende kunne man se at stien slynger seg gjennom den vakreste delen av skogen. Jeg står nå på en liten bro som så vidt bærer vekten min. En bekk deler nemlig stien i to, og selv om den er vannløs akkurat nå, kunne man se sølepytter her og der. Rundt bekken er det bærløse lynger, også de livløse i denne kalde tiden av året. Unge og eldre furutrær med innslag av noen graner utgjorde den resterende delen av skogen. Om sommeren er dette stedet ikke annet enn idyllisk, for stien ville glidd inn i vegetasjonen og landskapet som man knapt legger merker til. Nå, om vinteren, ville et teppe av snø føre til at stien kommer til sin rette: Et utsiktspunkt over den tilsynelatende endeløse skogen og det landskapet den ligger i. Snøteppet ville også forsterke det første inntrykket man får når man tar turen på stien: Uberørt, vilt og vakkert. Men snøen har ikke kommet selv om vi er i starten av desember, starten av juletiden. Har også snøen glemt stien slik som menneskene har gjort? Har stien blitt forlatt av alt og alle?

Føttene mine stoppet opp. De ville ikke mer. Så der står jeg, på broen som ikke har lenge igjen av sin levetid. Det er så stille. Ingen å se, ingen å høre. Det er bare meg og vinden. Dyrene er også borte. På denne forlatte broen tar jeg dype pustedrag, lukker igjen øyelokkene og prøver å ta inn til meg stillheten. Det er stille, så det burde være lett. Etter noen drag og en tid som virker som evigheten, merker jeg likevel ikke stillheten. Øyelokkene går sakte opp. Foran meg, rundt meg, overalt ser jeg stillheten. Stillheten til tross, jeg kan ikke merke den. De brune og nåleløse trærne, de bærløse lyngene, den vannløse bekken og den dyreløse skogen. Stien, den ubenyttede stien, topper det hele. Det er stille her, men det er stille av mangel på liv. Det er livløs. Idet jeg begynner å la stillheten synke inn, beveger beinene seg. Jeg mister den, mistet stillheten. Føttene mine fører meg fremover igjen, vekk fra broen og bekken. De tar noen få skritt og etterlater seg intet spor. Ingenting på stien tar seg bryet å markere mine tråkk. Den er sliten og lei. Sliten av maset og lei av bryderiet. Mine føtter bærer meg bortover. Jeg vet ikke for hvor lenge, for i denne skogen har tid og rom forduftet med vinden. Blikket glir fra side til side. Livløst, men vakkert. Jeg skulle ønske at jeg gikk her oftere, eller at noen i det hele tatt går her oftere. Beinene saktner farten og blikket stopper i det fjerne. Det er mørk, men noe skimrer der blikket hviler. Et snøflak?

Stillheten nærmer seg. Jeg begynner å finne den igjen der jeg glapp den, på broen. Stien som ingen bruker, skogen som er blitt forlatt. I det håpløse, i det livløse, trengs det ikke mye. Stien er der. Skogen er der. Det trenger bare ett flak, det trenger bare ett menneske. Plutselig ser hele skogen annerledes ut. Den er ikke lenger forlatt, livløs. Den er det man ser den med. Jeg må bare forstå det, jeg må bare se den for det den er verdt. Den er der for de som vil bruke den, for de som vil ha den. Den er der for meg. Jeg visste ikke det, men på denne stien, stien som ingen bruker, som ingen legger merker til, har mine føtter ført meg i den kalde vinden. Istedenfor å bestemme hvor jeg går, bør jeg heller bestemme at jeg går. Hvor jeg ender vil vise seg til slutt. I denne skogen, på denne stien, endte jeg på det vakre. Jeg endte der jeg ønsket at jeg ender.

Teksten har blitt lest 16 ganger, men kun 1 i dag. Trist, altså.