Da klokken rundet tolv på midnatt og snøen smått begynte å dale ned over by og land, skjønte jeg at året 2012 er året man legger alt bak seg og dekker det hele over med et nytt og vakkert lag med håp. Første i første 2012 er også den første dagen jeg trer inn i en ny livsretning og -filosofi.

På fredag som var dro vi to biler opp til Hamar for å overvære mine fetterers bursdag. Han ene blir 18, noe som er stort, og han andre blir 15. Jeg skulle egentlig ikke være med, da jeg hadde planer, men disse ble droppet til fordel for bursdagen. Det er ikke hver dag man blir atten heller. Onkelen hadde leid et lokale tilhørende og vegg-i-vegg med en katolsk kirke, mens tanta hadde svingt opp med masse forskjellig matretter. Det er ikke ofte jeg får sett dem, de flyttet jo opp til Gjøvik/Hamar rett etter at de giftet seg, min onkel og hans kone. Ja, han konverterte fra buddhismen til katolisismen for hennes skyld. Min bror, som er etter meg, har også konvertert til katolisismen som følger av hans forlovedes tro. Det er visst mye konvertering ute og går. Jeg regner med at det er det man gjør når man har funnet den riktige kjærligheten. Ja, jeg får ikke sett dem så ofte, så det var jo koselig å samles igjen. Totalt var det rundt 50 personer, halv voksne og halv litt mindre voksne, hvorav flertallet kommer fra tantens side.

Maten var det mye av, og det ble også mye igjen til slutt. Det var ikke det store som skjedde; folk samlet seg for maten, de spiste og deretter var det grupperinger. De unge, meg inkludert selv om jeg ikke lenger er ung, gikk ned i kjelleren og spilte Alias, mens de eldre satt ved samme plass og drakk og sang. Med en norsk prest som også kunne noen få vietnamesiske strofer var stemningen der på topp. Mer labert var det nedi kjelleren, da det ikke var lett å skille de virkelig unge fra de litt mer voksne. Alias-spillet gikk sin gang, mens noen få barn ble lokket bort med en lerretvisning av filmen Toy Story 3. Alias er alltid gøy, denne gang intet unntak. Da morobarometeret var på sitt høyeste, avbrøt tanten spillet slik at bursdagsbarna kunne åpne gaven. Noen skulle hjem, så den obligatoriske gaveåpningen må skje før de dro. Gaver var det lite av. Penger, derimot, var mye. Tror 18-åringen ble ganske rik.

Etter litt riving og lesing av gavepapir og -kort, dro vi hjem. Eller jeg, min mor og tre små jenter. Resten av familien ble igjen. Til vanlig tar turen tre–fire timer, men av en eller annen grunn tok det to timer fra Hamar til Askim denne natten. Vi kom vel hjem rundt to-tida. Veldig bra, med tanke på beregnet hjemkomst klokka tre–fire. Så sliten jeg har vært i det siste, jeg spiste heller ikke mye på festen. Hadde ikke matlysten i orden, tror jeg. Helt ok dag.

365 dager med minner

Så har ett år gått og ett nytt kommet. Jeg skal ikke si så mye om hva jeg har gjort og opplevd i året 2011, det er for mye uansett, men mange minner har det vært. Det er både gode og dårlige minner, men likevel minner man vokser seg på. Jeg har blitt klokere, mer erfaren og eldre. Jeg har truffet på mange nye mennesker og lagt igjen noen gamle. Noen har hatt en større innvirkning på mitt liv enn andre, spesielt blant de nye, men også noen av de gamle. Ting har også endret seg. Gode venner som jeg ikke lenger tilbringer like mye tid med, mens andre som jeg har funnet tilbake til var venner jeg ikke hadde tid til før. Vennskap defineres av situasjoner. Når tiden er rett eller lagt til rette, vil man finner hverandre lettere, kanskje som følge av tilgjengelighet (samme skole, samme bosted og lignende) og livssituasjon (single gutter, kjæreste til en god venn og mer), mens andre vil man miste kontakt til. Jeg henger ikke lenger like mye med en god venn jeg hang mye med før, mens jeg nå henger med en annen venn jeg ikke hang så mye mer før. Ting endrer seg. Folk kommer og går.

Det har også ett år gjort. Lærdom har det vært mye av, og det er ved å se på hva man har opplevd og hvordan man taklet det, at lærdommen kan bli til viktige erfaringer og endringer man tar med seg. Livet er hva man gjør det til. Ser du lettere på ting, vil du også få det lettere med deg selv. Jeg har også lært at visse ting som man tror er det beste for en selv, ikke nødvendigvis trenger å være det. Vær heller åpen for det eller de som er rundt deg, det kan hende de er mer viktig for deg enn det eller den man tror er det beste. Det betyr ikke at man skal gi opp det man tror er det beste, men se lettere på det. Tenker jeg godt tilbake, vet jeg egentlig svaret.

Én ting er sikkert, vil man ha noe, må man selv jobbe for det. Gud belønner de som står på, så lenge det ikke går utover andres liv og helse eller din egen samvittighet. For selv om man vet svaret, så er ikke sikkert at det er fasiten. En dårlig start betyr ikke en dårlig slutt. Starten får man ikke gjort noe med, men slutten bestemmes av hva du velger å gjøre.

Mitt forsett for året som kommer er en slags konklusjon og sammenfatning av alle opplevelsene jeg har hatt i dette året. Du taper hvis du ikke handler, for er du deg selv, har du vunnet uansett utfall.

Nyttårsaften

Jeg kjørte jentene opp til Vestby slik at de kan ønske det nye året velkommen der, samtidig som jeg og min venn Tan kjørte til Oslo. Det er første gang jeg feirer nyttårsaften med en venn. Det har alltid vært med familien. Nytt var det og koselig ble det. Vi fikk med oss de siste minuttene av kommunens storslåtte fyrverkeri og kaoset som rådet over hele Rådhusplassen. Jeg tror ikke jeg så en eneste nordmann på den plassen. Over 80 prosent hadde mørkt hår og hud. Internasjonale Oslo! Det ble også noen tilfeldige gratulasjoner her og der, til og med værgudene ville være med på leken. Det snødde. Vi to og en jente til dro til forskjellige steder for å sjekke ut nattlivet, men køene inn til de forskjellige diskotekene var like lange som et stjerneskudd, altså ikke det skuddet i himmelen. Vi kom oss til slutt inn på Hard Rock Cafe. God musikk og livlig stemning. For anledningen var jeg kledd i en svart dress med ei svart skjorte og et rødt slips. Kjekk? Jeg tror det. Tydeligvis var ikke de andre herrene og damene i byens gater dårligere. Fintkledde unge menn og kvinner i full sving til musikkens fengende toner. Vi ble også kjent med en kvinnelig thailender, som var der helt alene. Jenta fylte 24 og var alene på sin bursdag. Vennene hadde nemlig unnlatt å komme fordi det var ufremkommelig i byen. For en unnskyldning. Hun satte i alle fall pris på vårt selskap.

Byturen endte rundt 0230-tida, men selve natten endte ikke før seks-tida. Jeg og Tan tok en aldri så liten samtale over flere kopper te og en god kveldsmat. Det er alltid noe å lære fra han fyren der, altså. Jeg koste meg i hans selskap under hele nyttårsaften. Regner med at dette gjentas igjen neste år. Ingen fare at man må tilbringe tid med familien, det har man jo tross alt gjort i julen og romjulen. Nyttårsaften bør feires med en kjempegod og -nær venn eller venner.

Første dag i 2012

På grunn av det overdrevne forsøket på døgning, klarte ingen å våkne før to–tre-tida. Jo, han våknet rundt tolv, men la seg igjen, mens jeg våknet en halv time etter, dusjet og ordnet meg. Bare for å legge meg igjen. Døsig i hele dag. To kjappe nudelposer etterpå og vi var i full sving med å synge. Ikke høyt naturligvis, da naboen er tilfeldigvis borettslagets leder og verdens mest kjedeligste kar. Han ville passet i en kirkegård. Han fikk nemlig gjennomslag for et vedtak som gjaldt roen i hverdager. Det skulle være helt stille etter klokke 20. What the?! Det er likegyldig om det er helligdag, helg eller hva dag det nå måtte være. Ti still etter klokken åtte, sånn er det. Vet du hvorfor han må ha en kirkegårds ro rundt seg? Fordi han ikke tålte at min venn Tan øvde på gitaren sin. Plukkingen på strengene var visst for høyt for ham. Så der sitter man da, klokken 20, 21, 22 eller 23 musestille. For en tulling. I frykt for å bli kastet ut av borettslaget hadde ikke Tan annet valg enn å være stille etter klokken 20. Og dette utnyttet vi til det ekstreme i dag.

Vi skrudde opp anlegget og sang ut det vi kunne. Var ikke karaoke i ordets rette stand, siden vi bare sang ut i løse lufta mens PC-en spilte av de mest skrøpelige lydene man fant på nettet. Selv om vi sang det vi kunne, følte vi for å holde litt tilbake i frykt for at han kule naboen skal øke ro-tiden opp til, ja, hele dagen. Da hadde Tan ikke hatt noen liv i fremtiden. Vi koste oss i alle fall. Gode, gamle slager om igjen. Vi fant selvfølgelig ut at vi var like rusten som en gammel krigsveteran fra andre verdenskrig, men hvem bryr seg.

Jeg dro derfra åtte, selvfølgelig, og hentet brødrene mine i Vestby. Sitter her nå og fullfører et ganske langt innlegg.

Så hva har jeg lært?

Ikke prøv å være deg selv, bare vær deg selv. Får du, så får du, får du ikke, så har du i alle fall prøvd. Å gi opp har bare én taper, nemlig deg selv.

(Visited 10 times, 1 visits today)