Gjennom andre kjenner man seg selv. Man kan ha en egen oppfatning av hva man er, men kanskje den oppfatningen ikke er så riktig som man tror den er. I stedet for bør man heller høre på hva andre har å si om en selv og tar lærdom av det, enn å bare arrogant bortfeie andres oppfatninger. Det er farlig å definere seg selv ut fra hva man selv tror man er.

En venn spurte her om dagen hva mine tanker om ham var eller er, og jeg svarte rett ut om mine tanker. Tydeligvis var de de samme tankene andre hadde om ham, og tydeligvis skjønte han at jeg ville svare det samme svaret. Han lo nemlig bare av det hele og sa at det var greit at jeg hadde slike tanker om ham. Så begynte han å forklare for seg, han liker nemlig å snakke om seg selv, ganske ofte også. Han mente at folk, meg inkludert, ikke vet hva de snakket om. Hvorfor skal han, av alle, ikke forstå seg selv? Han trengte og brydde seg ikke om andres tanker. Den eller de som er i den situasjonen vet alltid best. For så vidt er jeg enig i det han sa, men jeg er helt motsatt av ham og sa derfor ikke mye imot. Jeg bare smilte.

Etter det spurte han om mine tanker om hans forhold til kjæresten – hva jeg syntes om hans oppførsel overfor henne. Jeg sa selvfølgelig rett ut hva jeg mente. Ikke var det jeg sa det samme som andre han hadde spurt spørsmålet til, men det var også som forventet, sa han. Jeg skjønner ikke meningen med å spørre så mange om de samme spørsmålene når alle svarte det samme, men man kan vel aldri være helt sikker, kanskje. Også etter dette svaret lo han. Han besvarte svaret med det samme som ovenfor, at folk ikke vet hva de snakket om, at det kan se sånn ut, men at det nødvendigvis ikke var sånn. De (her: han og dama hans) som er i det, vet og forstår situasjonen best. Jeg smilte bare, jeg.

Hele poenget hans var at han ikke brydde seg om hva andre mente, for de kan mene det de vil, men når de blir kjent med situasjonen og hans personlighet, vil de selv forstå at de tok feil. Kanskje. Jeg selv har ofte de tankene. Jeg har fått hørt mye rart om meg selv, men som jeg ikke orket å gjøre noe med siden jeg vet at de tar feil. Den dag de blir kjent eller får høre min versjon, vil de innse at de hele tiden har tatt feil. Jeg er av den person som ikke gidder å forsvare eller forklare alle rykter som går rundt om meg. Jeg føler at jeg rett og slett ikke trenger det. Hvis ryktene er sanne, så er de så sanne at jeg uansett ikke kan bortforklare meg fra dem. Hvis ryktene er usanne, så hvorfor bruker krefter på å forsvare meg selv?

Jeg har alltid trodd at jeg vet så mye om meg selv. Derfor gjør jeg som jeg gjør, eller som han vennen min gjør, ikke bry seg om hva andre gjør. Etter å ha ryddet litt i iMac-en, kom jeg tilfeldigvis over noen gamle dokumenter. Etter å ha lest dem, vet jeg ikke lenger om jeg vet så mye om meg selv som jeg alltid har trodd. Jo, jeg vet, men er det jeg vet om meg selv mer viktig enn det andre tror om meg? Ikke nå lenger.

For det andre tror om deg, er faktisk mer viktig enn det du vet om deg selv. Det andre tror om deg, eller andres oppfatninger om deg, er basert på hva de ser av dine handlinger, dine ord og dine valg. Livet er slik at det du gjør, sier og velger, påvirker de som er rundt deg. Noen ganger tror du at har gjort en bra gjerning, men som andre ikke syntes var så bra. Du tror kanskje at du ikke såret noen med dine ord, men den person som hørte på kan ha en annen oppfatning. De valg du tar kan kanskje virke bra for din del, men som kanskje har såret en annen veldig. Når folk sier at du er arrogant, og svaret ditt er at det er ikke å være arrogant, men fordi de ikke kan forsvare seg selv, så er det en sannhet med visse modifikasjoner i. At du mener det er en måte å forsvare deg selv på, å vinne alle samtale, debatter, er ikke å være arrogant, trenger ikke å bety at andre ikke ser på deg som en arrogant person. Det er jo en grunn til at alle mener det samme.

Det man tror man vet om seg selv, trenger ikke å være riktig. Som når du er en tulling mot din kjæreste og andre sier at de syntes synd på kjæresten, betyr ikke din oppfatning av situasjonen som du selv er i noen ting. Kanskje du og kjæresten ikke ser på det som et problem, så har andre en annen oppfatning. Som oftest har de fleste mennesker en felles oppfatning om hva som er bra eller dårlig. Når du selv avviker fra denne oppfatningen, så er det du som er problemet og ikke andre. Hvorfor gidder folk å si at du er en tulling overfor din kjæreste hvis du i deres øyner ikke er det? Du kan ikke si at du ikke bryr deg? Eller at de ikke vet hva de snakker om? Mulig at kjæresten ikke har noe imot din oppførsel, men det tviler jeg på. Når andre som er med dere ser den forferdelige behandlingen din og gremmes over den, kan jeg ikke tro at kjæresten din også ikke føler det.

Jeg har også gjort, sagt og valgt mye rart i hele mitt liv, alt etter hva jeg selv mener er best og riktig, både overfor meg selv og overfor andre involverte. Det har gått bra, for det meste, men det gjør kanskje ikke det likevel. Folk sier ikke alltid ifra. Som jeg selv, jeg sier ikke ifra når jeg ser at andre gjør, sier eller velger teite og til og med håpløse ting. Når jeg ikke sier ifra, tror også de at de har gjort, sagt eller valgt riktig. Slik tror jeg også – at jeg har gjort, sagt og valgt riktig i hele mitt liv. Jeg har ikke det.

Jeg har såret andre med mine handlinger, knust andres følelser med mine ord og påført andre smerter med mine valg. Jeg har bare ikke vært klar over det selv. Jeg har alltid trodd at jeg vet best om meg selv og de ting jeg gjør. Jeg vet at andre ikke vet om meg. Har jeg alltid trodd. Jeg innser nå at andres oppfatninger er mer viktig og riktig enn mine egne tanker. Når jeg innser sånne ting, forstår jeg også at andres meninger er mer viktig for min egen personlighet enn min egen fri vilje. Et individ vil alltid se på sine tanker og viljer som det viktigste. Det er de man vil skal bli til en virkelighet. Det gjelder alle aspekter av livet, fra kjærlighet til jobb- og utdanningsvalg. For det er jo de som er riktig, er de ikke det? Ja, hvis man lever i sin egen verden.

I et samfunn må man fungere med andre, og de valg du tar har innvirkning på alle rundt deg. De ting jeg gjør, sier eller velger, har innvirkning på de rundt meg. De fleste av dem har jeg en tro på er av den positive arten, men ganske mange er av den negative arten. Da forstår jeg at jeg kanskje ikke er så bra som jeg selv tror jeg er. Da innser jeg at det andre ser på meg, er den person jeg er. Spesielt i kjærligheten har jeg gjort, sagt og valgt mye som er kritikkverdig. Med den nye innsikten ser jeg ikke på meg selv som en god kjærestematerial, men faktisk en som jenter ikke bør involvere seg i. Mange har sagt at den jenta som får meg, er en veldig heldig jente. Mer enn veldig heldig. Det er nå deres ord. Jeg selv har ikke et så lyst syn på det. Gjennom andre kjenner man seg selv.

Jeg kjenner meg gjennom andre, og kjenner meg godt nok til å ikke påføre andre mer unødige sorg. Så, kjære dagbok, du har faktisk vært en god samtalepartner, men jeg tror også at det er på tide å la deg få slippe mange av mine sprøe emner, og jeg tror det er på tide å la andre få slippe mine ytringer om mine oppfatninger. For slik den nye innsikten sier meg, så vil andre selv si ifra hvis de ønsker å si noe til meg. Jeg føler at jeg har sagt mer enn nok om hva eller hvem jeg er, det er nå opp til andre å si hva eller hvem de er til meg. Vil de ikke si det, er det et valg som de tror er det beste for dem og for omstendigheten. Men igjen, hvem vet best? Jeg har også skrevet mye om mine tanker og følelser, men igjen, kjære dagbok, tror jeg at jeg har sagt nok. Det er ikke lenger det jeg tenker og føler som er viktig, men hva den andre part tenker og føler som er viktig. Jeg kan ikke definere kjærlighet ut ifra hva jeg tror er kjærlighet, for i likhet med hvordan jeg er ut ifra hva andre oppfatter meg, er også kjærligheten hva den andre part velger å gi meg.

(Visited 17 times, 1 visits today)