Som oftest pleier man å si til seg at man skal starte på nytt, spesielt når det er et nytt år. Nytt år, nye muligheter, er ikke det det heter? Det komiske er at man sjelden pleier å si det i de resterende 364 dagene av året. Tror man virkelig at når det siste tallet i året skiftes ut med et nytt tall at mirakler vil skje?

Kanskje, kanskje ikke. Men i dag skjedde nettopp det, et lite under. Min første nevø kom til denne verden med et rødt ansikt, to smale linjer der øynene skal være og et gedigent gjesp. Gutten, som ikke veide mer enn 2700 gram, gjespet tre uker for tidlig. Legene mente nemlig at han ikke skulle hilse hans mormor og morfar før om tre uker, men så lenge gadd tydeligvis ikke den fremtidelige fotballstjernen å vente. Han sparket og bokset inni mors mage at man ikke så andre utvei enn å forløse ham ved keisersnitt. Og der lå han da, fornøyd over at han har klart å sparke seg ut, mens munnen stadig søkte etter en pupp å sutte fra.

Da min mor og far fikk høre om at storesøsteren må under kniven, kunne de ikke vente. Så mens jeg satt opptatt i dyp konsentrasjon med papirarbeid til foreningen som jeg er med i, stakk mor hodet inn mellom dørkarmen og ba meg kjøre henne og far til sykehuset. De kunne ikke veien. Ikke ofte man får sett en nyfødt unge, så jeg droppet glatt arbeidet som jeg har sittet med i noen timer til da. Det er så mye papirarbeid at jeg uansett har mye å kose meg med i fremtiden.

Og der var vi, på vei til Oslo og Akershus Universitetssykehus. Skal si at det var stort, det huset. Jeg har fartet til Oslo så å si hver eneste dag nå, men ja, «må» man, så må man vel. Når jeg sier sykehus, hva tenker du på da? Jupp, venting. Og vi ventet. I to timer. Men ventingen var verdt det da faren til stjernen rullet ham forbi. Så liten og så skjør. Ett minutt fikk vi med ham og jeg knipset de bildene som trengs. Stjernen måtte videre til neste post for sjekking. Også ventet vi igjen. Denne gang i bare én time før stjernen viste seg frem igjen. Ja, moren min, hans mormor, grep tak i barnet, holdt ham til seg og ga ham aldri fra seg igjen. Og mens gutten vrei på ansiktet i alle mulige retninger, tenkte jeg tilbake til den gang jeg var med da min minste søster ble født.

En magisk opplevelse

Jeg kjørte den gang alene min høygravide mor til sykehuset i Fredrikstad, klar til å føde. Har liksom bare hatt førerkortet i to måneder, også skulle jeg kjøre mor til et sted som var én time unna? Hun hadde bare vondt i magen, følte ikke for å føde, men du aner ikke stresset og tankene som steg for hvert minutt. Vi kom oss frem da, og hun klarte fint å gå inn. Men da startet også det hele.

Så fort hun var inne i sykehuset, startet riene. Rett inn i fødestuen, mens jeg så rett opp på taket og takket Gud for at de riene ikke var der for fem minutter siden. Jeg trodde jeg var reddet, men nei da. Mamma kunne ikke norsk, så jeg måtte bli med inn i fødestuen. Jeg har aldri vært mer nervøs der jeg sto, mens mor lå på sengen og fem–seks grønnkledde leger, jordmødre og sykepleier kjempet for å få ut den feite ungen. Ja, lillesøsteren var feit. Sammenlignet med stjernen ovenfor, veide hun nesten to kilo mer. Jeg var der som en, jeg vet ikke, moralsk støtteperson og tolk. Jeg roet min mor ned, mens jeg selv var stresset til langt over hodet. Hjertet gikk på høygir. Men dette skjedde inni meg, utenfor var jeg kald. Bokstavelig talt. Mor ba meg holde hennes hånd og jeg gjorde det. Så begynte hun å skrike. Hun bannet og forbannet alle, mest min far. For dette var hans verk. Men hun skrek også over den smerten som nok var et rent helvete.

Det var tungt å høre på. Jeg ville gråte. Og jeg gråt inni meg. Men jeg var fortsatt kald utvendig, som en stein. Og mens mor klemte alt hun kunne på hånden min, fortsatte jeg med rolig stemme og ba henne puste ut og inn. Press ut når pusten går ut, så ta et dypt drag og press ut igjen når pusten går ut. Det var en sterk opplevelse. Og der var hun. Den lille engelen som lignet så fælt på meg da jeg ble født (mente mor, og mor har nok rett). Hun var like rund og fast i huden som jeg var.

Pappa kom noen minutter etter at det hele var over. Da satt jeg ute og ventet. Jeg hadde gjort jobben min. Jeg bevitnet det mest magiske øyeblikket som stadig skjer rundt om i vår klode. Jeg bevitnet en fødsel. Magisk!

Tilbake til hverdagen

Da stjernens mor kom og vi fikk bekreftet at hun har det bra, dro vi hjem igjen. Hun hadde bare litt vondt etter operasjonen, men ellers helt i orden. Jeg fortsatte med mitt foreningsarbeid, mens jeg stadig tenker tilbake til hvor vakker en nyfødt unge er.

Gårsdagens styremøte

I går var jeg på møtet. Etter at jeg hadde finpusset på presentasjonen, kjørte min bror meg opp til Oslo. Han skulle ha bilen fordi han og noen kamerater skal snowboarde på Tryvann. Jeg var selvfølgelig for tidlig ute, men vi ble til slutt fem som skulle ta en middag før møtet. Jeg fikk utrolig nok to minutter med maten før jeg måtte til et annet sted for å hente noen nøkler. Da jeg kom tilbake til restauranten var det mindre enn tjue minutter å avslutte det jeg startet på. Stresset fikk meg til å miste matlysten og jeg klarte ikke å avslutte mer enn halvparten av tallerkenen.

Møtet gikk ganske bra. De fleste sa ikke stort, med unntatt av noen punkter som trigget til kamp. Likevel var det ikke verre enn at vi gjennomgikk 31 presentasjonsark på under tre timer. Imponerende. Så da jeg kom hjem rundt midnatt, var det rett på e-postkassa og besvaring av en haug med e-poster. Deretter småstartet jeg litt på papirarbeidet som jeg fortsatte med i dag. Det varte ikke lenge. Jeg døde rett og slett noen timer etter.

Jeg er likevel veldig fornøyd. Jeg er med i en stor foreningen som trenger en fasthet. En fasthet som jeg er med å bygge opp. Sammen med en gruppe flinke mennesker skal vi gi foreningen et bunnsolid grunnlag som senere styrer kan nyte godt av. Å bygge opp en foreningen ved å lage dens bærebjelker er en stor oppgave som jeg er heldig som får være.

(Visited 9 times, 1 visits today)