Hvor lenge var det siden sist jeg skrev på denne bloggen? Jeg husker ikke, men det er vel ikke så farlig. For nå er jeg tilbake! Endelig!

Jeg har savnet å skrive og jeg har savnet bloggen min, eller dagboken som jeg kalte den før. Selv om ingen leste av den, med unntatt av mine små faste jenter som består av én søster og to nieser, var det ikke grunnen til at jeg skrev om mitt lille liv. Det var bare godt å få ting ned på papiret, rett og slett. Å få ned sine tanker, som oftest er de samme, sine ideer, som det ikke er så mange av fordi jeg sparer plassene i hjernen til tankene, og diverse innfall, som alt for ofte er relaterte til tankene. Jepp, dere ser tegninga, det er mine tanker det går mest på. Tanker er en nær slektning med følelser, de går hånd i hånd. Jeg leste nettopp gjennom de tidligere innleggene mine, og jeg må si at det var alt for mye om mine tanker og følelser. Heftige innlegg som fikk stalkere til å være kjempefornøyde, psykologer til å gni sine hender mens øynene ser $$-tegnene og mine venner til å få store latterkramper med påfølgende mobbeuttalelser. Innlegg som fikk meg til å savne. Crap!

Det var mye rart det, men selv om jeg sluttet med dagboken, har jeg savnet muligheten til å skrive ned mine tanker (og alt det andre). Jeg har rett og slett savnet min dagbok. Og det som var inne den. Derfor er jeg tilbake. Men i en litt annen form, mer løs og mer ledig. Det heter blogg, gjør det ikke det? Da er det kanskje på tide å kalle en skje for en skje og ikke en spisepinne… Øh, ja… Det blir mer variert, mindre om tanker, cirka to prosent mindre, og mere om det som skjer der ute. Jeg vet egentlig ikke hva jeg prøver å komme frem til, men det blir i alle fall en salatblanding med dressing fra Egon.

Siden sist jeg sluttet med dagboken, har også de få som gadd å lese den også sluttet å komme tilbake. Det er fortsatt en personlig blogg, skrevet på iMac-en min, og derfor vil det også være personlige tanker og meninger som preger innleggene. Jeg lover likevel én ting: Det blir mye juicy stuff. Det er rart det der. De fleste blogger fordi de vil at verden skal lese bloggene deres, men likevel finnes det veldig mange der ute som prøver å skjule bloggen sin. Den er hemmelig som trikoten under skjorta til Kent Clark. Bare noen få utvalgte, type Lois Lane, kjenner til hemmeligheten. Dobbeltmoral? Du har sikkert hørt om Facebook. Ikke? Vel, det er et sted på internettet hvor man går naken slik at hele verden ser deg. Nesten som en nudiststrand. Du har null hemmelighet. Hva gjør så folk når selve Facebook-gjengen gjør data om deg mer tilgjengelig for andre? De går bananas og krever mer privatliv.

Internettet er et nett der man «interaksjonere», altså samhandle, med andre. Online. Og åpent for offentligheten. Rommet, derimot, er ditt privatliv. Offline. Og helst lukket for andre mennesker. Å be om privatliv i internettet er som å ta bilder av rommet og poster det på Facebook med kommentaren: «Dette er mitt private rom. Ikke se på det.» Så, folkens, velkommen til min hemmelige blogg. Bare husk å ikke lese den eller dele nettadressen på Facebook. Det er nemlig en hemmelighet mellom oss. For jeg er Clark og du er Lois.

(Visited 32 times, 1 visits today)