Har vi ikke alle hatt en liten våt drøm om å bli en kjendis? Ikke bare har vi hatt, men vi går fortsatt med drømmen bærende inni oss rundt omkring. Jo eldre man blir, jo mindre tenker man på dem. Men de er der, innerst inni. Kjendisdrømmen.

Jeg har hatt mange drømmer, jeg har villet bli mye rart, men dessverre er viljen like sterk som Dødehavet – dødt. Kombinert med et stabilt sinn, skiftet jeg drømmer like ofte som David Beckham skifter sveis på håret. I likhet med Beckham ville jeg bli det som var populært der og da. Supermann, men uten den lokken foran pannen. Hulken, men blå istedenfor grønn. Politikonstabel som tar alle råkjørere og utro menn. Brannmann som redder katter fra høye busker. Arkitekt som tegner og bygger sitt eget hus. Advokat som ikke lyver. Politiker som heller ikke lyver. Fotballstjerne. Filmstjerne. Og foreløpig det siste i rekken: Pianolærer.

Det nærmeste jeg har kommet mine drømmer om å være en politimann, var å være en parkeringsvakt. Den vesentlige forskjellen mellom å være lovens vokter på veiene i 167 kilometer i timen og lovens «vokter» på byens parkeringsplasser, var at jeg jaktet på biler som sto stille. Men tross det, jeg elsket jobben. Til forskjell fra den totale mangelen på respekt for statens menn, hadde jeg som p-vakt (eller trafikkbetjent som er det fine ordet) respekt blant folk. Si hva du vil om p-vakter, men det er ingenting som slår den makten du rår over når det er du som kontrollerer den forhatte gule strimmelen. Jeg husker fortsatt det røde ansiktet som prøvde å rive strimmelen i to fordi han ikke var så glad i den. Jeg tror han rev opp hendene sine før den lappen røk i to. Å ja, han brukte tennene også. Der sto jeg, som en fjortis, og undertrykte det stygge fniset mitt, mens jeg profesjonelt sa:

– Du vet at jeg kan gi deg et miljøgebyr for forsøpling på 500 kroner?

Jeg tror jeg aldri har sett et rasende spørsmåltegn med et valpeblikk noensinne, så jeg følte meg litt skyldig og prøvde å gjøre det godt igjen:

– Så, vil du at jeg skal skrive ut et nytt gebyr inkludert miljøgebyret, eller?

Det siste jeg så fra ham var en langfinger og to avrevet biter av en strimmel på vei vekk fra stedet. Det var den karrieren.

Jeg har også prøvd meg på fotball, men av en eller annen grunn er jeg flinkere med ballen med hendene enn med beinene. Og siden du kan plassere en Langbein mellom meg og målets tverrstang, ble det heller ingen suksess på den fronten. Hva med piano? Hvorfor en lærer i piano?

Jo, for hvis jeg er god nok til å lære bort, er jeg god nok til å dra damer med mine knekte fingre. Problemet er at jeg ikke vet hvor G, eller alle de andre bokstavene for den saks skyld, ligger. Musikalsk som jeg er, prøvde jeg meg også som skuespiller. Jeg tror folk heller vil se meg i et galehus enn på en scene.

Ikke rart jeg har innsett én ting: Jeg er bedre til å se på kjendiser enn å være en kjendis selv. Jeg er ganske god til det foran tv-en, men ikke i det virkelig liv. Allikevel har jeg fått med meg noen. På cv-en har jeg nemlig Fabian Stang, Aylar Lie, Lena Meyer-Landrut og, hold deg fast, Alexander Rybak! Herr Rybak så jeg nemlig på Grønland (av alle steder) i Oslo. Kjekk som bare det, og langt ifra en primadonna. Han gikk nemlig ydmyk og rolig bortover med blikket nedover én meter foran seg. Selvfølgelig hadde han med seg sin venn fiolinen. Det skulle ikke forundre meg at han nettopp var og lærte noen damer om kunsten å spille på fiolin. Er det noen som drar damer, så er det mister Fairytale og hans fiolin. Urettferdig verden, jeg er også…

… in love.. with a fairytale..
Even though.. it hurts..
‘Cause I don’t care.. if I lose my mind..
I’m already cursed..
She’s a fairytaleeeee..

Hva er din «fairytale»?

(Visited 24 times, 1 visits today)