Den ganske ferske, men like fullt erfarne gruppen KulturKlovnene har som den første norsk-vietnamesiske gruppen satt opp en musikal i selveste symbolbygget for all norsk kultur – Operahuset i Oslo. Med tittelen «Under samme himmel» ønsker de å lose oss gjennom en «historie om den forbudte kjærligheten som oppstår i møtet mellom to ulike verdener». Disse «ulike verdener» som det vises til er ikke mindre enn de kulturelle, religiøse og sosiale klasseforskjellene. Nok til å gjøre hovedrolleinnehaverne Anh Vu og Thien An Van sprøe med andre ord. Med et team på over 50 personer, deriblant flere talentfulle og dyktige musikere, dansere og skuespillere, tre utsolgte ordinære forestillinger, én utsolgt ekstraforestilling, Operahuset og medieomtalelser i NRK Østlandssendingen og Vårt Land, er forventningene like høye som musikaltittelen. Hvordan gikk egentlig det?

Som en person med kjennskap til og vennskap med flere av de medvirkende til denne produksjonen, hadde jeg kanskje en litt annerledes forventning til resultatet. Jeg vet for eksempel at musikken vil være av høy kvalitet, og det samme vil dansene være. Skuespillerferdighetene er også absolutt til stede hos mange av utøverne, for å ikke snakke om deres sangstemmer. Hva gjelder personlige ferdigheter, tviler jeg ikke på at dette ligger på Oscar-prisnivå. Skuespillerne og danserne skal og innehar de nødvendige egenskapene og erfaringene til å gjøre musikalen vellykket. Tvilen min ligger i historien som musikalen skal fortelle oss. Musikalen er på norsk, men når de forskjellige lands språk er en stor del av landenes kulturer, hvordan vil KulturKlovnene klare det kunststykket å formidle til publikum denne kontrasten mellom to forskjellige kulturer? Har dessuten gruppen god nok tid til å vise oss seerne forskjeller mellom kultur, religioner og samfunnsklasser når musikalen er på under to timer? Jeg er redd gruppen har gapt over mer enn det den greier og at dette gapet vil bli deres akilleshæl. En annen ting som jeg er spent på, er samspillet mellom manus, skuespill og musikk. Blir dette bra? Den 2. juni klokken 19 fikk jeg svaret: Det ble som forventet. La meg få utdype.

Musikken

Nesten perfekt! Den livlige, men stressende støyen i byen Nha Trang, de forføreriske og romantiske bølgesusende ved stranden og ikke minst de akkompagnerte tonene til dialogene gjør det hele mer troverdig. Ikke at man i det virkelig liv hører instrumentale melodier når man er i en romantisk samtale med sin kjære, men i film- og teatersammenheng bidrar disse melodiene til å forsterke de følelsene i skuespillerne som en seer ikke har en nubbesjanse til å se med sine blotte øyer. Men melodiene kan også ødelegge stemningen hvis ikke disse blir brukt riktig. Her har den musikalske ledelsen gjort en glimrende jobb. Musikken var der til riktig tid og riktig toner. Likevel holdt det kun til nesten perfekt. Melodiene var nydelige, men det samme kan ikke sies om meloditekstene. Jeg slet gjennom hele forestillingen med å sette meloditekstene i en musikalsk sammenheng, for meg var de ikke meloditekster, men de var tekster som man har laget en melodi til. Det er forskjell på meloditekster og tekster som man lager melodier til. Den første er en del av musikken, mens den andre er noe man prøver å presse inn i musikken som i utgangspunktet ikke hører til der. Da blir det nødt til å gi varierende utfall. Dessverre var disse utfallene negative for «Under samme himmel». Selvfølgelig var det noen tekster som var fine og i harmoni med melodien, men jeg sitter igjen med inntrykket av at mesteparten av tekstene ikke hørte hjemme i musikkens verden. Det er ikke ordene i seg selv, men sammensetningen av ordene som var et problem. Det ble for tilfeldig.

Skuespillerne

Igjen nesten perfekt. Skuespillerferdighetene, eller fremførelsene, var av meget høy klasse. Det var innlevelse, det var samspill og det fløt hele veien fra start til slutt. Hovedrolleinnehaverne bekreftet med sitt skuespilleri hvorfor de er hovedrolleinnehavere; samspillet mellom dem var ikke overraskende det beste av alle, syngingen var det få som kunne måle seg med og følelsesregisteret var enormt. De cruiset lett gjennom det hele, at det til tider virket som om det ble for mye cruise. Var Minh (den mannlige hovedrollen) forelsket? Altså, jeg visste at han var forelsket fordi dialogene la opp til det, men jeg kunne ikke se det på ham. Nå må det jo sies at det ikke er lett å se på folk om de er forelsket eller ikke heller i den virkelige verden, men det er i den virkelige verden. I teater skal du ikke bare være forelsket, du skal se forelsket ut også. Og hva skjedde med Lien (den kvinnelige hovedrollen)? Hvorfor ble hun plutselig så hyperaktiv? Kanskje historien vil fortelle oss at Lien er en slik person, som er «lei av å være snill, ordentlig og korrekt jente», som streber etter å få være seg selv? Eller er dette en måte å fortelle at hun i bunn og grunn er en bortskjemt jente, som har levd i et beskyttet liv? Karakteren Lien endret seg såpass at jeg ikke skjønte hva som foregikk. Hun startet som en rolig og ordentlig jente, slik hun burde på grunn av oppvekstmiljøet, men hun endte som en mild ADHD-jentunge. Om det er med vilje eller ikke, vites ikke, men det var ikke som forventet. Jeg har lite tro på at en person som er oppvokst og opplært til å være en «søndagsskolepike» plutselig flipper helt ut. Ikke at hun ikke kan gjøre det, men hun vil ikke klare å bli kvitt det hun har lært gjennom hele sitt liv på noen få korte måneder. Hun må jo i noen av tilfellene i forestillingen få flashback og tenke at dette ikke sømmer seg for ei jente fra en rik og respektabel familie? Men alt ble glemt da Lien visste meg hvordan man skal være sur, skuffet og trist på en gang. Forestillingens største presentasjon, uten tvil.

Når det kommer til de andre skuespillerne varierte disse meget. Faren til Minh og moren til Lien vil jeg betrakte som de beste birolleskuespillerne. Det var kraft i deres ord, det var autoritet og det var slik foreldre skal være: Sikker og urokkelig. Jeg trodde en stund at de virkelig var far til Minh og mor til Lien, så bra var det. Dette satte dessverre moren til Minh litt på sidekanten. Hun slet med rollen sin og var tydelig ukomfortabel der hun sto og nesten mumlet frem setningene. Ikke moden nok, både utseende- og fremføringsmessig. Kameratene til Minh er som kamerater skal være: Yo-yo! Den ene ble nok betraktet av mange som den mest morsomme karakteren i hele musikalen, og fortjent var det. Vu fikk frem latteren hos publikumet med sine små handlinger, men som han dessverre til tider overspilte med. I det ene øyeblikket var han et lam, i det neste en komisk raring med sine overivrige bevegelser. Han gjorde likevel en kjempegod figur da mye av handlingene krever guts til å gjøre på en scene. Den andre kameraten som jeg ikke fikk med meg navnet på, forsvant litt i bakgrunnen som følge av at Vu var så fremtredende som han var. Det var litt synd, da denne andre kameraten viste at han er dyktig i den ene dialogscenen med Minh ved havet. Bestevenninnen til Lien var morsom! Hun var passelig vestkant-bitchi med sine uttalelser og selvsikkerhet, noen som fikk oss til å gjenkjenne det karakteristiske bildet av denne type jenter/damer. Well done! Sang, den andre vennen og den som Lien til slutt giftet seg med, slet jeg veldig med. Hva slags person skal han være? Ikke lett å si, og derfor skal jeg heller ikke si noe om det. Statistene og de små rollene gjorde som de ble bedt om, ikke mer. Jeg vil likevel trekke frem hun ene gateselgeren. For en gange og for en stemme, hun kunne jeg sett for meg en større rolle.

Totalt sett var dette meget bra, langt over gjennomsnittet. Det bør være obs på stemmenivået, da dette var litt lavt hos noen. Og hva er greia med å ha hendene i lommene? Alle, eller nesten alle, mannlige skuespillerne liker av en eller annen grunn å putte sine hender i lommene. Er det mote eller er det medfødt?

Dansene

I don’t get it. Skal dansene være en del av historien? For hvis de skal, har gruppen ikke klart dette. Det var total mangel på kjemi mellom dansene, skuespillerne og historien. Når jeg snakker om kjemi, mener jeg da den naturlige forbindelsen mellom det som skjer og det som danses, ikke kjemien mellom de som danser (både danserne og skuespillerne). Dansene ble ikke flettet inn i historien på en måte som gjør fremførelsen til ett, men to separate ting som skjer på scenen. Koreografien i seg selv og dansernes ferdigheter er det ingenting negativt å peke på, for det var kjempebra, det er bare det med kjemien mellom dans og tekst. Den var fraværende. Og si meg, mens alle danserne var seriøse og profesjonelle mens de danset, så er det én jente som smilte som om det var julaften hver gang hun danset? What?! Jeg sier ikke at det ikke er lov, men man må passe på når og hvor man smiler. Å smile (med åpen munn) er ikke riktig når dansen skjer i en trist situasjon, det tar seg rett og slett ikke ut.

Scenen, kostymer og alt det rundt

Spennende løsning på sceneskiftet, og det var vellykket på sin måte. Lyden og lyset var også glimrende, men hva mindre forventer man av det nasjonale Operahuset? Kostymene var normale, noe som er bra i teatersammenheng. Det betyr jo at kostymeteamet har gjort et kjempebra researcharbeid og funnet de riktige antrekkene. Ikke noe å klage på når det gjelder scenen, kostymene, lyset og lyden.

Regien

Regissøren har en vanskelig jobb. Alt som skjer skal settes sammen på en fungerende måte, og jeg må si at regissørene Linda og Anh har greidd dette med glans. Jeg har dog litt å komme med, som vanlig. Det var en del glipper som jeg gjerne ønsker at regissørene tok tak i. Sigarettene til kameratene til Minh varte i overkant litt for lenge da de satt i baren. Og hvorfor kom ikke drinkene da to bord tydelig bestilte disse? Servitøren/bartenderen var jo ved bordene og spurte etter bestillingene, men likevel kom ikke disse. Spillernes presentasjoner ligger hos spillerne selv, men regissørene har et ansvar å få frem eller tone ned visse presentasjoner. Over- eller underspilling, handlinger og bevegelser, stemmeleie og -nivå og samhandling er ting som kan tas tak i. Det virket for meg at spillerne fikk for store friheter at de kunne gjøre som de ville. Det er sikkert ikke slik det er, men fremførelsene blant noen få spillere la igjen dette inntrykket hos meg. Jeg trodde på førsten at det var bare meg det er noe galt med, men når de som har sett musikalen også «tullesnakket» om de såkalte bloopers betyr det bare én ting: Småting som egentlig ikke betyr noen ting i den store sammenhengen, blir likevel lagt merket til og er med å påvirke vår oppfatning av den store sammenhengen.

Historien

Som jeg forventet, ble dette ikke løst på noen måter. Jeg syns fortsatt at gruppen har gapt over for mye, at de reklamerte salgsordene til musikalen mistet sin mening. Hvor lå de kulturelle forskjellene? I hvilken grad påvirket den forholdet mellom Minh og Lien? Jeg vil si ut ifra hva jeg har sett: I liten grad. De kulturelle forskjellene ble bare skjøvet til side og forsvant. Samme ble forskjellen i deres sosiale nivåer gjort, skjøvet til side. At den ene er rik og den andre fattig, var ikke et problem. Problemet var mere knyttet til Minhs fortid og ikke hans middelklassetilhørighet. Derimot seilte den religiøse forskjellen frem som den utløsende grunnen for deres triste endelse. Man fikk bare vite at katolikker og buddhister ikke kan leve sammen, og sånn er det bare. Hadde det vært opptil meg, ville jeg kuttet vekk flere av kontrastene og heller satset på én. Bare på en slik måte kan man gå dypere og nærmere inn i problematikken rundt denne forskjellen. Jo nærmere og dypere man tar med publikumet inn i det komplekse universet, jo mer får publikum ut av historien. Slik musikalen gled frem, ble religionen tyngdepunktet der alt virvlet rundt. Kanskje KulturKlovnene hadde tjent på å la hovedrollene ha de samme forutsetningene, men der kun deres religiøse tilhørighet er forskjellig? Jeg tror det ville ha gitt oss en mer dyptgripende historie over hva en liten forskjell kan ha en så stor betydning.

Syns dessuten at historien ble litt ujevnt fordelt. Hele den første akten ble viet til hvordan Minh og Lien ble sammen, mens den korte andre akten avsluttet den aller viktigste delen av historien på en brutal måte. Visse scener var for lange, mens andre var for korte. Det gikk dessverre utover den delen som jeg syntes var viktigst før jeg dro og så på musikalen, nemlig situasjonene knyttet til problemene. Første del var rolig og herlig, det ga oss god tid til å leve oss inn i historien og vi fikk et innblikk i karakterenes tanker og følelser. Dessverre holdt dette seg ikke i andre del, som var en motorvei sammenlignet med del én. Ting ble rushet fort gjennom, og plutselig satt man igjen med en knust Minh og en gift Lien og Sang. Hva har skjedd? Og det viktigste, hvordan kan det bare skje? Nei, dette føles som om gruppen har tatt en snarvei som gikk utover kvaliteten til historien. Synd.

I alt

Jeg er glad at jeg skulket jobben den siste halvtimen for å rekke denne musikalen. Det var verdt det. Skuespillerne var glimrende og rammen rundt var perfekte. Jeg storkoste meg gjennom hele musikalen, selv om teksten ovenfor ikke gir uttrykk for det. Selv om jeg er litt kritisk av meg, betyr ikke det at jeg ikke kan kose meg gjennom dette. For etter å ha sett denne musikalen, vil jeg tro at KulturKlovnene ikke får noen problemer i det hele tatt med å få til en musikal neste gang. Og det med enda flere hjelpere hvis de ønsker det. Folk vil stille seg i kø for å være med i en så flink og dyktig gruppe, ingen tvil. En ting som jeg ikke kan få ut av hodet mitt, hva er meningen med han fyren som startet og avsluttet musikalen?

(Visited 56 times, 1 visits today)