Noen ganger, eller ganske ofte, lurer jeg på hvorfor himmelen er blå. Ikke at jeg ikke vet hvorfor, for det har noe med lysstråler og bølgelengder og sånne ting, men hvorfor akkurat blå, liksom. Blå. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ville ha klart å forklare for barna mine hvis de hadde spurt om en forklaring for blåfargen i himmelen, og dermed hadde nok kommet med en tåpelig bortforklaring i stil med denne: «Det er fordi Barcelona spiller i blått, og de er jo det største fotballaget i verden. Himmelen må jo være blå den også, siden den er enda større enn Barcelona.» Før guttungen rekker å spørre om den likestilte røde fargen på drakten, hadde jeg kjappet meg med avslutningen: «Legg deg, klokken er seks allerede.» Ho ho ho.

At himmelen er blå er vel ingen hemmelighet. Den har alltid vært blå. Noen ganger rød, lilla, gul, grå, hvit og til og med grønn, men den velger altså å være blå. Det er egentlig bare solen som spiller en et puss, selv om det i grunn også er solen sin fortjeneste at himmlen er blå. Og mens jeg ligger der og lurer på hvorfor himmelen er blå, lurer jeg også på hvorfor jeg lurer på sånne ting. Det fins da viktigere ting å lure på? Det er ikke et spørsmål, forresten, for det finnes viktigere ting enn himmelens farge. Så hvorfor er den blå da? Man blir nervøs av å tenke på trivielle ting, for jeg tror ikke at man skal tenke på noe sånt. Det har jo alltid vært sånn, det er derfor det er trivielt, og slik vil det være i fremtiden også. Helt til solen slokner da, selvfølgelig. Da er det ingen stråler eller bølger lenger som maler atmosfæren blå, eller rød, eller lilla, eller gul, eller grå, hvit og grønn, for den saks skyld. Så det er det som er svaret. Det er solen som er svaret. Kilden til alt liv på denne jorden, som tydeligvis også er kilden til blåfargen. Og de andre fargene.

Jeg retter blikket opp mot himmelen, den er blå som den skal være, og overser solen. Det gjør jeg ofte. Solen er så sterk, den blender. Derfor velger jeg heller å se på himmelen, og blåfargen. Er ikke det rart? At man, eller meg da, ser på blåfargen og lurer på hvorfor den er blå, mens jeg overser grunnen til blåfargen, nemlig solen. Kanskje du ikke syns det er rart, og egentlig gjør jeg heller ikke det, men nå plutselig gjør jeg det. Synes at ting er rart. Solen, ja. Den har alltid vært gul den. Så egentlig bør også himmelen være gul, men neida, den er alt mulig rart utenom gul. Den er så falsk, den solen der, den viser aldri sitt sanne ansikt. Du kan prøve å se rett på den, men det går ikke. Den blender, den skjuler, den vil ikke at du skal se sannheten, hvordan den egentlig er. Derimot viser den frem, eller rettere sagt skjuler seg bak, et utrolig spektrum av vakre farger. Alt bare for å skjule sin egen gulfarge. Alt for å fremstå mer vakker enn den allerede er. Men sånn er jo livet. Sånn er spillet. Et spill om sannhet, løgn og det som er imellom – skalkeskjulet.

(Visited 44 times, 1 visits today)