Etter torsdagens kveldsløp, trodde jeg at det ikke kunne bli verre neste gang jeg skulle løpe. Særlig etter en herlig helg – som er alt annet enn avslappende – med gode venner, mat og fest, måtte jo alt energipåfyllet bety at neste joggetur er som en gåtur i parken uten en aning anstrengelse. Vel, jeg kan bekrefte at det går an å dø to ganger på rad. Det følte i alle fall slik.

Jeg hadde (og har ennå) fortsatt traumer fra sist joggetur at beina nektet å funksjonere så fort jeg prøvde å bevege meg fortere enn stillesitting. Det verket og det knaket – de eneste bevegelsene jeg gjorde, var å flytte meg fra venstre rumpeballe til høyre rumpeballe når jeg satt på sofaen. Og selvfølgelig dansing. Planen var først å ta enda fem mil jogging dagen etter den traumatiske opplevelsen, men den planen ble droppet til fordel for et vennetreff i storbyen Oslo. Det må sies at min bekjentskapskrets har vokst betydelig i den siste tiden, uten at det trenger å bety noe mer enn at jeg ikke husker navnene deres. Det samme skjedde på fredagen, jeg ble kjent med nye mennesker – og de er kjempehyggelige – men navnene, de sitter av en eller annen grunn ikke der altså. I hjernen. Det var en syk kveld, jeg ante ikke at det gikk an å føle seg levende dagen derpå etter en slik kveld. Men så følte jeg meg heller ikke levende.

Etter en ganske røff natt, til tross for at den ikke var fuktig, gikk turen til en bursdagsfest. Med skrekken i bakhodet, prøvde jeg å la være å innlede et nytt forhold til Heineken. De andre mente at gift kurerer gift, og at jeg måtte få i meg alkohol for å glemme alkohol. Den gikk ikke jeg med på. Og på et tidspunkt angret jeg på at jeg ikke gjorde det, for det kan da umulig være verre enn den tilstanden jeg var i. Så jeg innledet likevel et forhold til Heineken. Ikke bare ett, men to. Det var etter forhold nummer to at jeg angret at jeg angret. Jeg gikk fra verre til verst, men med godt selskap og en snakkesalig bæring, kom jeg utrolig nok gjennom dagen. Når dagen ender med full skriking ut i luften til Trịnh Nam Sơn-sanger i god, gammeldags MIDI-kvalitet, da vet du at dagen har endt godt.

Etter den dagen var det jo en selvfølge at jeg følte meg som en død Doffen der jeg lå, langflat uten kontroll over musklene. Men når tanken om å spandere jenter på én av de andre gutta flyr foran mine øyne, måtte jeg bare kave meg opp og komme meg på asfalten. Og som jeg løpt. Når jeg tenker meg om, så er jeg usikker på om jeg faktisk løpt, eller om det var krampeaktige rykninger bortover veien. Det må ha vært litt av et show for alle de hundeeierne og hundene som krysset min joggerute. Jeg tror til og med at jeg hørte en hund lo. Hva er det folk fostrer opp hunder til for tiden? Å le av joggere? Vær glad jeg er redd hunder, ellers hadde den fått en smekk på baken. Men takket være hunden ble jeg inspirert. Jeg kom meg til målet. Og det andre dødsfallet.

Blodsmaken fra sist jogging lå fortsatt i munnen mens nye blod fra ørene og nesa rant inn. Jeg ble kvalt av mitt eget blod. Og der satt jeg. Totalt fraværende, og på vei nedover til møtet med mennene med hornene. Jeg forstår ikke at jeg gidder å våkne til livet igjen når jeg vet at det neste løpet som kommer betyr en sikker død – igjen. Men ja, hva gjør man ikke for å slippe å spandere på andre?

(Visited 29 times, 1 visits today)