Etter å ha fått vite at alle de tre andre har tatt sine løperunder, hadde jeg ikke noe annet valg enn å gjennomføre min runde. Problemet var at jeg ikke visste hvor langt de hadde løpt – det var nemlig en del av konkurransen. Vi skal ikke vite hverandres løpedistanser, -tid eller noe som helst annet – det skulle vi først få vite etter 28 dager. Da skal alle løpeturene summeres, og en etappevinner kåres. Jeg dreit meg allerede ut her.

Appen som vi brukte, RunKeeper, må innstilles for å holde løpeloggen skjult for andre enn deg selv. Og siden jeg ikke gjorde det, ble min første løpetur avslørt for alle de andre. Amatør, altså, men det er greit. Tydeligvis ble de skremt av det jeg har oppnådd på min første joggetur på over 100 år at de nå svetter i viten om at jeg er en hard konkurrent – og det uten at de har løpt. Jeg skal likevel dele en liten hemmelighet. Jeg er ferdig. Min første joggetur på 100 år har drept meg, og jeg måtte ligge langflat og ventet på at hjertet skulle starte å banke igjen. Blodet rant fra nesa og ned til munnen – jeg kjente smaken av det. Kroppen – ja, hele kroppen – er nå like funksjonell som et flatt batteri på en elbil. De siste meterne før mål, tror jeg jeg så et lys i enden av en tunnel. Der sto det en kar i hvit kjortel og vinket meg fremover. Der og da tenkte jeg at det var like greit å hilse på ham før jeg tar mine siste gisp av luften. Men i den halvtimen da hjertet sakte tok tak og pumpet, det var da jeg skjønte at jeg aldri kom til å se fyren igjen.

Dusjen etter joggerunden var himmelsk. Det følte som om jeg skylte vekk flere tonn melkesyre, og litt svette. Jeg følte meg som en nyfødt baby, bare mye eldre. Det samme kan ikke sies om selve runden. La meg forklare. Det hele startet meget bra, jeg følte meg som Usain Bolt i de første 20–30 meterne. Jeg fløt, og kjente vinden dro håret mitt bakover. Jeg følte meg som lynet, eller en løpsk, rabiat hund. Det kan umulig være vanskelig å holde denne farten på alle de tenkte kilometerne jeg skulle løpe gjennom. Vel, jeg har aldri tatt mer feil. Da de første 20–30 meterne var unnagjort, løpt jeg rett inn i helvete. Jeg husket noen røde menn med horn som heiet meg frem. De virket hyggelige – de smilte. Derfra og inn til mål, jogget jeg ikke. Jeg slepte meg centimeter for centimeter fremover, og drømte for hver millimeter om at målstreken var der. Beina var tunge som stein og hele kroppen følte som om jeg nettopp har våknet opp fra graven. Jeg hadde veldig lyst til å slutte å løpe, og det var da jeg fant ut en ting. Hvis jeg ikke fokuserte på løpingen, men løpt likegyldig bortover med et apatisk blikk ut i intet, gikk det mye bedre. Jeg følte ingenting. Men det gikk tjue meter, også var jeg tilbake i virkeligheten. Jeg gjorde alt for å ikke gi opp, men jeg kom også på masse grunner for å gi opp.

Når man løper, og føler at man ikke lenger takler utfordringen – rett og slett fordi man ikke er i form til det – begynner man å hallusinere. Jeg hallusinerte om et menneske. Men jeg fant ut at det ikke hjalp. Det eneste som hjalp, var meg selv som presset på og sa noe så teit som at jeg har gjort dette før. Bare løp. Og jeg løpt. Nå klarer jeg ikke å løpe mer. Jeg trenger hvile. Resten av konkurransen. Mitt stempel som favoritt holdt ikke lengre enn den første dagen av etappen. Jeg har gjort mitt, resten er opp til viljen.

(Visited 32 times, 1 visits today)