Så da bestemte solguden å vende seg mot kalde nord og lyse opp Norges store stolthet: Aker Brygge. Jeg og noen venner – med deres etterkommere på noen klassetrinn – kunne ikke skuffe guden og slo oss ned på den midtre kaia rett utenfor rådhuset etter en obligatorisk tur innom McDonald’s. Tanken var jo å fylle magesekken med noen liter øl og en fin dose med tomprat om jenter og livet. Det ble verken det ene eller det andre – vi endte nemlig opp med en tredje kaffekopp for min del og en seiglivet diskusjon om personligheter. Midt i det hele kom denne frekke ideen om å bli strøken med tanke på formen. Galskap 2014 er i gang.

Det viste seg at han ene i denne gjengen av middelaldrende menn – meg inkludert – var inne i sin midtlivskrise, og valgte å løse den gjennom jogging. Å jogge! Av alle ting valgte altså denne IT-freaken av en person å jogge. På toppen av det hele har han valgt å dokumentere hele sin joggekarriere ved å registrere alle løpene via en app på iPhone. Så nå vet han hvor mange meter over havet han har klatret. Jeg klandrer ikke gutten, jeg hadde sikkert gjort det samme hvis min krise var rundt hjørnet (men som heldigvis ikke er det, ennå). Men kjekkasen kunne ikke dy seg, og måtte komme med det mest sinnssyke forslaget jeg har hørt i år. Han foreslo at vi skulle konkurrere om å løpe lengst – sammenlagt – i én måned. La meg si det på nytt: Å løpe, lengst, én måned, 30 dager. Løpe. Jeg eier ikke en kropp som takler løping sammenhengende i mer enn to kilometer. Det var jo selvfølgelig et tåpelig forslag, særlig etter at han hadde opparbeidet seg et lysårs forsprang siden hans midtlivskrise kom et lysår før oss tre andre. Eller oss to andre, han siste brukte en annen metode å løse den krisen på. Det er derfor umulig å få oss til å være med på det syke opplegget. Han fikk oss med.

Begrunnelsen han brukte, og som overbeviste oss, var at vinneren skulle bli spandert av alle tre taperne i et annet, enda mer sinnssykt opplegg – en langtur på scooter, til Stavanger. Vinneren får dekket alt, fra mat og drikker til bensin og jenter (hvis de finnes). Dette var knall! Selvfølgelig ville alle bli spandert på, og spesielt tanken på spandering av jenter på meg vippet mine hoderistinger til hodenikkinger til dette, plutselig gode, forslaget. Jeg er med. Forutsetningene er satt. Vi skal ut på en scootertur til Stavanger, med overnattinger i skog og mark, der vinneren blir behandlet som en konge. Oddsene ble også satt. Som en tidligere marinejeger med masse mil med marsjering bak seg, men som nå er en kontorkatt med noen få kilo for mye rundt magen, ble forslagsstilleren sett på som den nest beste personen til å vinne konkurransen. Han nevnte siste – også med midtlivskrisen hengende over seg – er en røykeautomat som spytter ut sneiper kontinuerlig, men som har et konkurranseinstinkt på nivå med en sebra som blir jaget på livet av en løve, er levnet null sjanse. Han tredje, en musikkelskende IT-mann som har jevnlige joggeturer, men der turene er for korte til å imponere damer, regnes som en sikker tredjeplass med et outsider-stempel. Jeg er den ubestridde favoritten til å ta hjem seieren (og jentene). Denne lave oddsen på meg kommer av min fortid som en meget aktiv ung mann og min nåtid som en aktiv voksen mann. Med lavest kroppsvekt av samtlige i gruppen og med en brukbar form, samtidig som kroppen min er bygd for ballsport, tror alle at jeg har best sjanse til å vinne. Jeg, derimot, tror alle tar feil.

Kroppen min er bygget for idrett med ball, ikke jogging. De få gangene jeg har jogget, var under tvang. Først på barneskolen, så i militæret. Løper jeg, er det for å jage etter en ball – eller ei jente. Jeg løper ikke bare for løpets skyld. Nei, jeg er dessverre ikke like optimistisk som oddsene tilsier, men når premien er gratis ferie og jenter, da skal i hvert fall jeg hindre at andre skal vinne. La prosjekt Galskap 2014 starte!

(Visited 27 times, 1 visits today)