For første gang i mitt liv valgte jeg å jogge før frokosten. Ikke at jeg noensinne kommer til å gjøre det flere ganger i fremtiden, og jeg gjorde det fordi jeg ikke hadde noe annet valg. Det hele startet med søvnløsheten.

Jeg tror jeg har løpt litt for mye at det nå går utover min søvn, det er ikke i den hensikt for et moderne menneske å jogge når vi har oppfunnet bilen. Da kunne man like gjerne sende alle bilene til skraphandlerne, og bygget motorveier for joggere. Joggingen må ha bidratt til økt testosteron, og en konstant frykt for døden, at det å legge seg om natten er en prøvelse i seg selv. Å vite at de andre har tatt sine joggeturer i går kveld, hjalp heller ikke på sovingen. Fy søren som de presser på. Man skal ikke undervurdere kraften til en økonomisk finansiering av andre, spesielt etter man har vunnet. Så jeg våknet jo opp, gjorde det jeg måtte gjøre i toalettet, satte musikken i full styrke, og jogget livet av meg. Jeg nevnte jo alle de tidligere løpene som rene helvete, og jeg trodde det ikke fantes noe verre enn den røde mannen, men tydeligvis fantes det et verre sted. Mye verre. Jeg har ikke navn på det stedet, og vil helst ikke nevne det heller hvis det fantes. Det føles litt som Voldemort, man skal helst ikke uttale hans navn – med mindre man er Harry Potter da. Og jeg er ingen Harry Potter – jeg har ingen lyn tatovert i pannen. Selv om jeg dødde alle de andre gangene jeg løpt tidligere, fullførte jeg løpene. Greit, kanskje jeg ikke fullførte dem joggende, og kanskje jeg krøp i mål, men like fullt fullførte jeg dem. Denne gangen avbrøt jeg løpet. Jeg trodde det å løpe med slekten Hold i magen var det verste, men det å løpe uten å ha spist er 59 ganger verre. Eneste fordelen å løpe uten energi, er at du slipper å ha slekten Hold. Så det var jo ganske greit, de første meterne. Etter hvert ville beina ikke lystre, de sluttet rett og slett å fungere. Det bare sa stopp, så jeg stoppet. Og sto der. Tittende ut i intet. Der jeg sto og tittet, var det en barnehage. Så da jeg sto der og tittet ut i intet, ropte de «Heia, heia, heia!». De trodde nok at de heiet meg frem, men i realiteten mobbet de meg ubevisst. Derfra følte jeg meg som en utslått Northug, slik han ga opp midt i løpet lenge før han fikk bruk for sine spurtegenskaper. Jeg er utbrent. Jeg er utkjørt. Jeg er ferdig.

Jeg lover, jeg skal aldri mer svikte deg, frokost.

(Visited 36 times, 1 visits today)