Denne dagen skulle være en hellig dag, der all fysisk aktivitet skal skje ved hjelp av et motorisert kjøretøy, og hvile er stjernen jeg skal strekke meg etter. Og det startet meget bra, helt til noen treningsnarkomane venner bestemte seg å jogge klokka ti om kvelden. Det var da idyllen ble brutt og min tredje nær-døden-opplevelse inntraff.

Det andre løpet hadde forlatt meg i det brennende helvetet, og mens jeg satt der og spilte sjakk med selve Djevelen, tikket det inn en såkalt notifikasjon fra treningsappen min om at de andre i konkurransen hadde droppet kveldsmaten og tatt en joggetur som sin føde. Da var det ikke noe annet valg enn å ta noen kjappe trekk og sjakkmatte mannen med løvraket, for deretter å løpe rake veien opp til jordens overflate, hilse på mor og far, og ta på seg treningstøyet. Ikke skal de gutta der få slå meg ned i støvlene. Det som var litt dumt da – og som jeg fant ut var dumt cirka tretten meter ut i turen – var at da jeg hilste på mor og far, spiste jeg også tre boller med ris. Og det som gjorde at jeg fant ut var dumt, var den første verkingen i venstre siden av magen – populært kalt Hold. Denne verkingen hadde en tvillingbror i den andre siden av magen, også kalt Hold. Det jeg ikke visste, var at tvillingen hadde en fetter i øvre del av brystet som også het Hold. Og tror dere ikke søren meg at denne fetteren hadde en lillebror i nedre del av magen som også het Hold. Det var altså ett Hold i hver sin del av min mage – hele slekten var i magen min. Så der løp jeg da, med den patenterte løpemetoden min – apatisk fremdrift uten mål og mening – mens slekten Hold spilte trommer i magen min. Jeg ble lei. At jeg orker å gjenopplive meg selv bare for å oppleve denne nær-døden-opplevelsen igjen. Nei, dette er siste gang. For i neste løp, skal jeg løpe ti mil (og ikke den normale femmila) slik at når jeg dør, så forblir jeg døende. Tredje gang får være siste gang.

Underveis i løpet møtte jeg på en katt. På avstand trodde jeg at jeg så en løve – ja, så sliten var jeg – men jo nærmere jeg kom katten, forsto jeg at jeg så en rev. Men også dette var feil, selvfølgelig, fordi denne reven ikke hadde en typisk revehale. Rundt femten centimeter unna reven skjønte jeg at det var en katt. Og hva gjør katter når man løper mot dem? Jo, de løper vekk. Og hva gjorde denne katten da jeg løpt mot den? Den prøvde å skremme meg vekk. Katten tittet først oppover mot en mørklagt bakke, så tittet den på meg. Deretter tittet den igjen opp mot bakken, så på meg. Den konkluderte med at jeg var mindre skremmende enn den mørklagte bakken, så istedenfor å stikke opp bakken, sto den og freste mot meg. Hva fanden?! En katt mente at jeg var mindre skremmende enn en mørklagt asfaltdekkende bakke. En katt! Det var den manndommen. Tragisk. Hadde jeg hatt krefter, og ikke var i min apatiske tilstand, hadde jeg tuppet til den. Det verste er at jeg vet at jeg ikke har nok fart i beina til å ta igjen katten – uansett.

Men før alt det her, var dagen hellig. Den var hellig fordi den ikke krevde noe som helst fysisk bruk av musklene. De gangene jeg beveget meg var med bilen. Jeg møtte på en venn i det søte sentret til Askim. Han hadde med seg en scooter, og han ville at jeg skulle prøve den – siden vi jo skulle på denne scooterturen til Stavanger i sommer. Jeg har kjørt scooter én gang tidligere. Det skjedde i scooterens hjemland Vietnam. Og jeg kjørte totalt 576 meter, pluss/minus. Hvorfor jeg ikke kjørte lengre? Fordi bensin er dyrt, og fordi trafikken er rene motorveien rett til hjemstedet til den mannen jeg spilte sjakk med. Jeg tenkte at det er greit å utsette besøket inntil videre. Her i trygge Norge er trafikken rene Edens hage sammenlignet med Vietnam, så jeg takket ja til tilbudet fra min venn. Jeg kjørte scooter for andre gang i mitt liv, og jeg ble frelst. Friheten til å kjøre hvor man vil, selvstendigheten til å leve sitt (motoriserte) liv slik man vil, og uavhengigheten av hva øvrig trafikk foretok seg, var alle de dype inntrykkene som sitter igjen i meg etter en simpel scootertur. Hadde det funnet en scootergud, hadde jeg tilbedt ham. Jeg er offisielt forelsket.

Apropos forelsket, jeg hadde en ganske rar drøm om ei jente jeg likte og en plate melkesjokolade med rosiner og nøtter oppi. Hvem jenta var, vet jeg ikke, men i drømmen var jeg forelsket i henne. Dessverre var hun ikke like begeistret for meg – ikke ulik virkeligheten, med andre ord – så jeg trøstet meg med å kjøpe en vanlig plate melkesjokolade av stor størrelse. Hvorfor jeg måtte kjøpe en plate sjokolade, vet jeg ikke, men drømmen bekreftet den tette forbindelsen mellom hjertesorg og sjokoladesug. Når hjertet er tomt og forlatt, må du fylle det med noe. Sjokolade, min venn, er det fyllet et hjerte trenger. Den er søt, den er god, og den svikter aldri. Uansett hva du gjør, hvilken tilstand du er i, så er sjokoladen alltid der, og den vil alltid smake det samme. Noen ganger skulle jeg ønske at jenter også var sånn.

(Visited 39 times, 1 visits today)