Vi alle har vel sett masse sånne rare tegn på en husvegg, garasjevegg, t-banevogn, togvogn, tunnelvegg og alle andre tenkelige steder når vi er ute og går, tar banen eller kjører. Disse taggene er en del av den urbane byen (og de rurale områdene), og gjerne et resultat av kjedsomhet. Jeg må jo innrømme at mange av graffitiene gjør veggene de er tegnet på mer livlig, og bidrar til en forbredring av et kjedelig boligkvartal. Forutsatt at man har fått lov til det, selvfølgelig. Dessverre er nærmere hundre prosent av alle taggene ren søppel. Jeg har ikke helt forstått meningen bak tagging, selv etter at jeg for første gang i mitt liv fikk se en tagger i aksjon.

Mens jeg spilte 2048 inne i bilen i Oslo, så jeg i øyekroken antakeligvis en gutt – i dagens samfunn kan man aldri være sikker på kjønnet lenger – satte seg ned på huk, sprayet med rød maling på et sånt bølget metallplate som jeg ikke kan navnet på, sto opp, og gikk like fort som han kom. Se for deg en tagger, og sjekk det bildet opp mot min beskrivelse av denne taggeren. Det første jeg la merket til var denne hettegenseren i mørk farge, nesten sort. Den var tydeligvis for stor for ham, for genseren fungerte som en kjole. Hetta var selvfølgelig på, og skjulte hele hodet hans. På et tidspunkt lignet han på han fyren fra spillet Assassin’s Creed, bare at taggeren var mer tåpelig enn kul. Jeg tror han røykte, men er litt usikker nå som jeg tenker meg tilbake. Som bukse hadde han på en slags olabukse, også den i en mørk farge. Blått, kanskje. Man kan si hva man vil om denne fyren, men det å harmonisere farger, det er noe han kan. Denne olabuksen må også ha vært i samme størrelse som genseren, for den satt så vidt på ham. Jeg tror at han under de få minuttene jeg så ham gikk langs gata – etter at han har tagget denne metallveggen – dro buksen opp minst sju ganger. Han har nok en dårlig vane med å kjøpe klær uten å prøve dem ut først i prøverommet. Ellers så må han ha vært én av de yngre brødrene som arvet sine klær fra sine langt eldre, og mye større i bredden, brødre. Stakkars mann, hvis det er tilfellet. Da kan man også lure på hvorfor han ikke arvet et belte sammen med klærne. En annen bror har sikkert arvet det beltet. Jeg vet ikke om min beskrivelse av taggeren stemte med ditt bilde av en tagger, men det er nok ikke langt unna.

Vel, der gikk fyren, med en pose fra Rimi som han har sine spraybokser oppi. Måten han tagget på var fascinerende. Han gikk bestemt bort til metallveggen mens han tok frem sitt våpen, satte på huk, og sprayet i noen få sekunder, sto opp, la våpenet inn i Rimi-posen, og gikk bortover gata som om ingenting har skjedd. Skikkelig proff. Nevnte jeg at jeg ikke forstår meningen bak tagging? I hvert fall forsto jeg ikke hva han hadde tagget for noe. Det var noen tegn, som lignet på noen initialer – sikkert forkortelsen til graffitigjengen han tilhørte, men tegnene var nok ikke latinske siden jeg ikke har sett dem før. Denne metallveggen har dessverre blitt nedtagget av andre slike tegn fra før av, så noen tegn til skadet jo ikke. Felles for dem alle er at de er uforståelige. Nettopp det er grunnen til at jeg ikke forstår. Hvorfor går man rundt og skriver på vegger noe rare tegn, og samtidig tror at alle andre vet hvem tegnene tilhørte? Skal liksom vi dødelige plutselig bryte ut i: «Aha! Det er jo den gjengen! De er tøffe, de har nemlig sitt navn overalt. Fra offentlige toaletter og strømbokser til trær og fjellvegger.» For det første, ingen vet hva tegnene betyr. For det andre, ingen kan lese tegnene. For det tredje, det er verken kul eller tøff å tagge dassvegger eller strømbokser. Og for det fjerde, skriv forståelig når du først tagger, og tagg gjerne ditt eget navn – da vet iallfall vi hvem du er. Jo, en femte ting, lær å skriv ordentlig før man tagger.

Det virket som om papir og penn er så dyre at taggerne heller kjøper spraybokser, og øver på skrivingen sin på vegger. For å ikke snakke om alle forsøkene på å tegne. Jeg hadde vært flau av å tagge bokstaver som ikke er bokstaver eller tegninger som kan sammenlignes med en babys håndavtrykk. Nei, vent. Håndavtrykket hadde vært flere tusen ganger bedre enn de «kule» graffitiene. Hva er meningen? Det ironiske var hvordan denne taggeren var så fornøyd med sitt kunstverk, at han bokstavelig talt trippet i full glede bortover gata. Det var derfor jeg var så usikker på om det var en gutt eller ei jente. Mye av gleden ligger nok i følelsen av å ha gjort noe ulovlig – litt sånn YOLO-opplevelse – uten å bli tatt enda en gang. Snakk om å drite i livet. Apropos det å drite i sitt eget liv. Jeg holdt på å drepe to dyr på under én uke.

Først var det denne kaninen. Den bare føyk tvers over veibanen i superfart, stoppet opp på jordet og lo av meg og bilen min. Så fløy den videre. Hva er det med dyrene for tiden? Først var det denne katten, nå denne kaninen. Den andre episoden skjedde klokka fem om morgenen, da jeg var på vei hjem fra en kamerat. For å holde meg selv våken, sang jeg alt jeg kunne gjennom gode, gamle vietnamesiske klassikere, da denne norske slektningen til Bambi småtrippet (som taggeren) over veibanen. Jeg tuller ikke engang. Den småtrippet over veien. Jeg var ett sekund, eller cirka tjue meter, unna å sende Kari Bambison til himmels. Det, kjære tagger, er å YOLO. YOLO er ikke å gjemme seg i offentlige toaletter og tagger ned veggene med skrivefeil og tegn verken man selv eller andre på denne kloden forstår noe av. Løp foran bilen min neste gang, så skal du få et anerkjennende nikk og blikk fylt med respekt fra meg.

(Visited 30 times, 1 visits today)