Ser av arkivet at det har vært smått – av typen sandkorn – med innlegg på denne bloggen, og ser heller ikke noen hensikt i å endre på det. Likevel må det innrømmes at sandkornet kan med stor fordel bestå av en neve sand og ikke bare ett korn, slik at leserne av denne bloggen ikke glemmer den like fort som de husker den. Med andre ord tre sekunder. Jeg skylder på verdenen som ikke har gitt meg nok med opplevelser i livet som jeg kan blogge om, og jeg skylder på menneskene rundt meg som ikke gjør nok bemerkelsesverdige ting som er verdt tiden det tar å forandre handlingene til ord og setninger i en blogg som denne.

Enten må jeg skaffe meg nye venner som stadig hopper fra ti tusen føtter, klatrer Mount Everest til morgentrim og svinger med selfiestangen i alle fire hjørner av jorden, eller så må jeg skaffe meg et nytt liv med tilhørende opplevelser slik at bloggen kan fylles opp med gode og misunnelsesskapende innlegg. Siden de personene som driver med fallskjermhopping, fjellklatring og «globetrotting» sjelden eller aldri velger å bli venner med sånne som meg, har jeg ikke annet valg enn å gå for det sistnevnte alternativet. Dog kreves det en innsats, som igjen betyr arbeid utover det som er nødvendig. Og siden det ikke er nødvendig, lot jeg også det alternativet være i fred. Jeg fant imidlertid en god middelvei. Jeg later som jeg har venner som gjør bemerkelsesverdige ting, og jeg later som jeg har fått et nytt liv. Da kan jeg fylle bloggen med alskens historier som får mitt liv til å være minst tusen ganger bedre enn det det ser ut nå. Ikke ulikt det folk driver med på Facebook, altså. Jeg starter med det livet som foregikk i 2015 og som nå er – trist nok – snart over.

For i det hele tatt å forstå livet i 2015 må man se på forløperen 2014, men akkurat det er for stressende å streve med nå. Jeg sparer året 2014 til et senere innlegg, så får heller dere lesere nappe noen løse tråder her og der i dette innlegget for å danne det store bildet. Jeg kan avsløre at det ikke skal en doktorgrad til for å klare nappingen. Men først må jeg på do.

(26 minutter etter, og med julesanger i bakgrunnen.)

Sånn. Hvor var jeg? Jo, livet mitt i 2015. Naturlig å starte fra januar da, men som vi kan glatt hoppe over da det skjedde ingenting. Men min venn vet du, som går under kallenavnet Skybert, hadde hamstret atten par langrennsskier av ypperste kvalitet som kun Northug-typer klarer å skille mellom. Du vet de ørsmå – mindre enn sandkornet mitt – detaljene som gir deg den ekstra fordelen for å vinne femmila i VM, og som et vanlig menneske som oss ikke eier den atletiske kroppen nok til å forstå noen ting om? Så detaljerte var de langrennsskiene at de kun kjøpes av folk som har sett hundrevis av femmil på fjernsynet og samtidig tror at de kan slå hele eliten ned i snøen hvis de hadde de samme toppskiene og -utstyrene. Januar er derfor en tid hvor kondomdresser tredd over ølmager kan ses, om ikke femmilevis, så milevis overalt i norske skoger og marker. Skybert, min gode venn, eier altså atten par toppskier med smurning til to tusen kroner per boks som alle skal gjøre ham til den neste Northug.

For det første så er han en vietnameser. Som jeg kjenner til, så er vietnamesere født med spisepinner i hånda og ikke planker på beina. Heller ikke spisepinner lange nok til å brukes til staking, for den saks skyld. De er så vidt høye nok til å gå over dørstokken og tykke nok til å ikke bli blåst vekk av en flau vind, at det å holde seg på beina i seg selv er en bragd. For å ikke snakke om å holde seg på beina med skiene fastspent rundt føttene. Kondomdrakten tredd over en vietnamesisk kropp er som å se en kvist viklet inn med lateks, at det er respektløst overfor lateksen å bruke den til noe slikt. Skybert eier heldigvis en del kiloer ekstra som ikke gjør skam på gummien, men likevel er de kiloene på grensen til minstemålet. For det andre trener Skybert like mye som en sofa man ligger på; den eneste treningen er å sette seg opp fra liggende positur for å ta en slurk øl, for så å legge seg ned igjen. For det tredje eier Skybert atten par skier, hvorav kun ett par blir brukt. Og nei, ikke brukt til å gå på ski på, men til å smøre det to tusen kroners smøremidlet på, bare for å henge skiene på sin vante plass igjen i smøreboden. Noen sier meg at Skybert har for mye penger. Men høye mål, det skal han ha for.

IMG_1410

Det tok én måned før jeg ble varm i trøya i det nye året, at jeg slo hardt til med ikke mindre enn to hytteturer i februar! Storfamilien på tre biler hadde planlagt kombinert bil- og hyttetur til skjønne Vestlandet, nærmere bestemt Sveio (eller som de sier det på meglerspråket: «Et steinkast (på over tretti kilometer) fra Haugesund.»), som sin «årlige» familiereise. Langrennsski var planlagt å tas med, det var jo tross alt midt i vinteren, men som vi lot være. I etterpåklokskapens navn var det en meget fornuftig avgjørelse. Sveio besto mer av sol enn av snø, og hadde jeg ikke hatt skrekken for sjøormer hadde jeg hoppet uti havet. Bra skiene ikke ble med, ellers hadde de blitt skuffet. Det er ikke særlig å stå på ski uten snø, for å si det mildt. Men aldri så galt at det ikke er godt for noen, særlig når denne noen ikke er bygd etter norske standarder. Storfamilien trivdes veldig godt i det sommerlige vinterværet Vestlandet bød på denne februarmåneden. Dessuten bidro innebassenget (basseng, ja) ganske utrolig nok mye til det gode humøret under hele hytteturen. Jeg svømte mer enn det jeg burde, sjøormeskrekken min tatt i betraktning, men det hjalp at dybden var én meter på det dypeste og bunnen kan ses. Vi prøvde også fiskelykken ved brygga nær hyttefeltet, men det ble med forsøket. Blant storfamilien var det en liten trollunge på tjue kilo som var en fare for seg selv, at jeg måtte bære denne rissekken litt over én kilometer fra brygga til hytta så at han ikke ble sjøormefôr ved et uhell. Jeg ser på dette som en indre styrke som manes fram av de små musklene som er spredt rundt om i kroppen når det virkelig trengs. Maskin, som de unge kaller det i dag.

Den andre hytteturen i februar skjedde ved foten av Hafjell alpinanlegg. Og for en kontrast det var. Det ene området var sol og strand, mens det andre var snø og fjell. En skikkelig omstilling måtte til – fra svømmetak til snøbrettbalansering. Hytteturen var i regi av en forening, så det var en fin blanding med personligheter som skulle passe inn i spillet Alias. Det gikk fint, siden Alias var lett å forstå, og dermed gikk det ikke lange tiden før alle plutselig ble gode venner etter noen flasker, kremt, brunt vann. Det begynner jo å bli en del år siden sist jeg sto på et snøbrett, så tanken på å gjøre det igjen var ikke akkurat fristende. Var det noe jeg lærte sist gang jeg sto på brett, så var det at de småungene på under femti centimeter var rene verdensmestere sammenlignet med meg. Det er tragikomisk der man prøver å holde seg på beina, mens dvergene suser forbi deg i foroverbøyd stilling med begge armene bak ryggen. Fjellskrentene var tydeligvis ikke bratte nok for dem. På denne hytteturen tilbrakte jeg mer tid i snøen enn på den, og jeg brukte mer tid på å sitte og hvile enn å stå og kjøre. Og igjen suste de små verdensmestrene forbi meg som om de lekte i sandkassen. Men det får nå være slik. Er man ikke god, ja, da er man ikke god. Det beste med turen var heisene som kjørte meg opp til toppene mens jeg lente meg bakover og så på det vakre fjell- og dallandskapet i Gudbrandsdalen. To hytteturer på rad var ikke sunt for denne aldrende kroppen, så resten av februar gikk til restitusjon.

Nevnte Skybert var og testet sine eliteskier på toppen av Hafjell, bare så det er sagt. Jeg tror han droppet kondomdressen, den passet ikke lenger etter all juleribben.

IMG_1412

Om kontrasten mellom fjell og hav var stor, så var kontrasten mellom februar og mars enda større. Det skjedde null og niks. Og godt var det. Hele måneden ble brukt til jobb, noen kosekvelder med venner og karaoke, og en del utemiddager. I og for seg en veldig minnerik måned, men også utfordrende for lommeboken. Heldigvis brukte jeg ikke lommebøker, så det gikk bra. Like bra kan man ikke si om bankkortet. All kort(mis)bruken hadde visst kortsluttet kortet. (Lekkert ordspill der, må jeg si.) Enten det, eller så var selve bankkontoen tømt og tom. Hvis målet med livet er å spise en dessert servert i et norgesglass, ja, da må man ha et bankkort som funker. Og hvordan fungerer bankkort? Jo, du har penger i dem. Ikke i selve kortet, selvfølgelig, men i systemet som kortet ditt er knyttet opp mot, også kalt bankkontoen. Og hvordan fyller opp kontoen? Jo, med lønninger. Ikke rart jeg drømmer om millionlønn, rett og slett for å opprettholde den ansvarsløse livsstilen. Skal likevel ikke klage, det er gjerne slike stunder man husker best. De vonde stundene med en ørliten lykke på slutten. Flere slike stunder, takk.

(Visited 28 times, 1 visits today)