Dere ser vel hvor kjapp denne gjennomgangen blir, for nå har vi kommet til del to. Det går unna! Ved å drive med blogging, lærer jeg tydeligvis å bli mer lykkelig. Det er jo ikke verst, men jeg tror punkt to (om det å skrive dagbok) bør nok ses i sammenheng med punkt ni (om det å være optimist). Så egentlig har alle de før-jeg-dør-listene mine ikke gjort meg noe godt, selv om utgangspunktet for listene var å se positivt på fremtiden og å bedrive en form for dagbokføring. Listene er rett og slett trist som faen, slik Ari Behn ville ha uttrykt det. Men ja, tilbake til år 2015.

Mens livet mitt gikk seg til, var det venner som gikk seg bort. I løpet av 2015 var det flere som flyktet sine land for å lese seg klokere i et annet varmere land. Sikkert også morsommere land. Beundringsverdige mennesker. Man håper jo at de får det bra, men ikke så bra at de blir borte for godt. Noen venner vil man ha tilbake, andre kan gjerne få et nytt statsborgerskap. Blant annet Skybert. Han hadde hatt godt av å smøre – eller «glide» som han kaller det – skiene sine i Sahara.

April startet bra for min del – det var da jeg la opp et nytt profilbilde på Facebook og fikk nesten femti tomler opp. Aldri har jeg noensinne vært mer lykkelig. Det er utrolig hvor mye hver tommel betyr for meg. Som medlem av en ubeskrivelig kul forening, Nanam, var jeg med i arrangørgruppen og arrangerte en meget suksessfull volleyballturnering. Seks mer eller mindre fargerike lag stuet seg sammen i en ganske liten gymsal for å slåss om de gjeve medaljene – for anledningen av norsk treverk. Gymsal var så liten at det var bare merket opp én volleyballbane midt i salen, så litt vevteip måtte til for å lage to nesten perfekte baner. Det så sikkert nokså sexy ut der jeg gikk baklengs med stumpen opp i været mens jeg rullet ut teipen meter for meter.

IMG_1424

Årets første skitur var med Skybert, hans gullskier og to glade gutter – et såkalt utdrikningslag. Skal si at det var tungt å kombinere bakrus med skikonkurranse timer etter. Standarden på de to glade guttene var skyhøy hva gjelder konsumering av alkohol, at det å holde følge med dem er som å stå i kø for å kjøpe en billett til helvete. Skybert fikk den første billetten ganske tidlig. Og mens hans ble grillet der nede, var det ikke lenge etter at jeg også la meg ved siden av fyren så vi ble et grillspyd. Men før og etter den tid kan jeg erindre svake glimt av latter, dansegulv, små glass med diverse væsker oppi, dårlig kebab, ski, fiskebein og to snobbete karer som feiret som om de vant en verdenscup. Skybert var så klart én av dem. Det var den aprilmåneden.

Mai, du skjønne milde. Heller mer brutal enn mild når det er måneden jeg runder trettifem – det følte i hvert fall slikt. Det startet – hold deg fast! – med Skyberts gratulasjoner på Facebook, noe som førte til et ras av gratulasjoner på tidslinjen. Nittito prosent av dem vet nok ikke at jeg hadde bursdag – de bare hang seg på – men for all del, det var kjempekoselig med venner som følger med. Noen av dem snakker man jo aldri til, og plutselig er de der som om en var deres bestevenner. Like plutselig som de kom med en «Grattis» var de borte. Neste gang vi snakkes igjen er mai 2016. Fikk kake på jobben! Yeah!

Årets 17. mai var grusom. Den var fin og samtidig fæl. Fint fordi god mat og godt selskap, fælt fordi kaldt vær og frysninger. I sum var den fin. Heia Norge! Verdens beste land! Nordmenn er så hyggelige. Noe jeg fikk merke på fotballtreningen med sjefen og hans venner. En del spark rundt anklene og skrubbsår på knærne. Var visst vanlig det der.

Og mens folk forberedte seg på sol og sommer, hadde jeg en lang sommer med jobb å se frem til. Selvfølgelig startet det i juni, og heldig nok var årets sommer av den verste sorten. Da føltes livet ikke så surt ut der man sitter innestengt i et kontor. Nå valgte jeg det selv da, men likevel. Ellers var det vel ikke noe nevneverdig som skjedde i juni. Jo, må nesten nevne Skybert. Han fikk seg en kone – et kvinnemenneske som har lovet å passe på skiene hans for evig. Jeg blir så imponert over hvordan kvinner kan bite sammen sine tenner for å følge mannens hobby. Av en eller annen grunn ble Skybertine like glad i skiene til sin mann som sin mann, men jeg forstår jo henne. Det er lett å være glad i noe som man selv ikke brukte penger på, for eksempel Louis Vuitton-vesker man fikk av kjæresten. Eller gullskiene til sin mann. Eller nudler hos en venn. Vel vel, ønsker Skybert, Skybertine og skiene et langt og godt liv sammen.

IMG_1426

En hendelse som er mer nevneverdig enn Skyberts giftemål, var at jeg mekket en ganske brukbar benk av noen lekter. Herlig!

Har du forresten lest den første delen?

(Visited 33 times, 1 visits today)