Tre kjekke gutter – rettere sagt halvgamle gubber – skal stues inn i en middelstor bil med en firemannskano på taket. Biltaket altså, ikke toppen av våre hoder. Ikke spør hvorfor en firemannskano til tre mennesker, men noen av oss har forhåpninger om en fjerde skapning til den siste plassen. Det sies også at denne noen også har tatt med et eget tremannstelt… Det kan være en hund. Uansett, disse halvgamle kjekke gubbene skal med bilens hestekrefter gjennom en 4 531 032 meter lang kjøretur fra Oslo via Atlanterhavsvegen, Helgelandskysten og Lofoten til Tromsø. Deretter er det strake veien gjennom Sverige for litt svenskehandel og hjem til startpunktet.

Det er en typisk guttetur med telt, liggeunderlag, sovepose, fiskestang, skog, fjord, fjell, sjø og vann. Sikkert også en skikkelig dose med rumpehumor, mobbing og forferdelige manerer. Forstå meg rett, vi er skikkelige gutter, men det skjer rare ting når skikkelige gutter samles slik. For å lettere holde kontroll på disse guttene, men samtidig ikke avsløre personopplysninger kaller vi dem bare for B, M og W. BMW skal nyte livet iblant flott landskap, vill natur og vakre strender i det som trolig er den vakreste delen av Norge.

For første gang, mine damer og herrer, skal jeg føre en reiseblogg for hver dag som går frem til vi er hjemme i Oslo igjen. Heldige deg som leser og følger denne reisebloggen skal dras inn i en verden som du uheldigvis ikke er en del av. Jeg lover å beskrive de kommende dagene på en måte som om at du selv var den fortapte kleggen i kanoen på biltaket som skuet utover oss, eller på en måte som om du var gnistene som føk fra bålet og unødig brente våre billige turshortser. Du som leser vil være en del av denne turen, selv om du paradoksalt nok ikke er en del av den. Du skal føle regnet i trynet, vinden i håret på både hodet og leggene, fisken på kroken, den forbannede fyrstikken som ikke vil tenne veden, den ujevne fjellryggen som teltet ligger på, og selvfølgelig vannsprutene fra padleårene. Jeg har bare ett råd: Trykk på den stjernen øverst, lagr innlegget som din største favorittside og følg med. Vi reiser nå!

Men én siste ting. Hvor mange truser skal jeg ta med?!

Reisedag 1

Mens M sitter på do og gjør sitt fornødne, fortsetter uret å tikke vekk den dyrebare tiden reisefølget har til rådighet. Klok som M er, kombinerer han den uungåelige og naturlovbestemte aktiviteten med å skrive noen få setninger i reisebloggen for å – som de kaller det – slå to fluer i én smekk. Tid skal nemlig ikke gå til spille. Og spille, det skal vi gjøre helt til dommeren blåser av. Såpass stramt program måtte til hvis vi skal klare å komme oss gjennom den planlagte ruten. Ett minutts forsinkelse her og ett minutts forsinkelse der blir fort to minutters forsinkelse. Bam, bam, bam! Chop, chop, chop! Det er nødt til å gå galt…

Galt gikk det allerede før turen startet. Som med alle ambisiøse campingbilturister planla vi avreise «så tidlig som mulig» og siktet med det på noe mellom klokken 8 og 10. Vi dro klokken 8, vi – på kvelden! Han derre B og bilen hans dro ikke fra sitt sted før 17 fordi det oppsto «jobbsituasjoner». Det må da være mulig å komme med en bedre bortforklaring for sin treghet enn «jobbsituasjoner»? Hadde det vært meg, så hadde jeg heller gått for den mere troverdige historien om et lemen som hadde forvirret seg under bildekket. Den lille stakkaren kunne jo ikke vite at den hadde tatt et litt for dårlig valg da den skulle gjemme seg for regnet. Vroom! Splash! Og der ble den en pannekake. Som den gode buddhisten jeg er, måtte jeg jo skrape opp pannekaken og gjennomgå en skikkelige seremoni med røkelser, bukking, nikking, neiing og dansing rundt omkring for å veilede pannekaken til et bedre sted og et neste liv (som forhåpentligvis er mer heldig enn dette). Seremonien tok en halv dag, og derfor ble jeg forsinket. Denne historien er vel bedre enn «jobbsituasjoner»? Tulling, altså.

Attpåtil hadde B ikke klargjort kanoen. Den lå ikke på biltaket som den skulle ha gjort. Vi kom oss til den revitaliserte og nå luktfrie byen Moss i en bedagelig fart. Og mens vinden hylte gjennom hud og hår, sto vi der i en syltynn t-skjorte fra Calvin Klein og strammet stroppene rundt kanoen og takstativet. Den kanoen må ha veid minst 114 kilo. Jeg håper den tremannsteltfriken finner en fjerde skapning, ellers blir dette fort bortkastede kraftanstrengelser. Nå ligger i hvert fall kanotuppen og dilter borti støtfangeren samtidig som den tar vekk halve sikten. Stolte og fornøyde over den gode jobben fikk vi faktisk to sjokoladeplater av Bs lillesøster. Jenta vet å verdsette et godt håndverk. Og med det var vi først nå i gang med turen.

Jo. På grunn av den pågående trusselen fra skumle ulver som jakter på snille lam som oss, kjøpte jeg en øks og et spikkekniv. Nå kan jeg lage pil og bue, og ta igjen hvis ulvene skulle prøve seg. Uhørt at de terroriserer rundt i skog og mark slik.

Shopping er det bare kvinner som forstår seg på, så vi ble utmattet bare av det enkle innkjøpet og måtte ha mat. På vei til McDonald’s kom to ganske søte jenter med utrolig få plagg på seg bort til bilen og slang ut noen engelske gloser. M ga rett opp og så hjelpeløst i retning B. Som den verdensborgeren B er, slang han tilbake noen engelske gloser og et herlig smil. Jentene fniste, sa noe tilbake etterfulgt med et forførende blunk, og fniste igjen. Bs brystkasse ble større og større, smilet ble sleipere og sleipere og engelsken ble mer og mer britisk. Etter tre–fire minutter var det hele over. Jentene fniste en siste gang og gikk. Det viste seg at de haiket og ville til København. Der og da vurderte vi seriøst å droppe Lofoten. Strøget er jo ganske fint også… men jentene gikk så fort at vi droppet tanken om å droppe Lofoten. Ikke verdt det. Det ble McFeast på begge oss istedenfor, og magene våres takket oss for det.

Målet for dagen var jo Ålesund og Kristiansund, men så langt kom vi aldri med mindre vi hoppet over skjønnhetssøvnen. Vi valgte skjønnheten og dermed Ringebu – Ms for tiden hjemby. Vi lot baggasje være baggasje og skulle til å krype under dyna da øltørsten slo kraftig ned fra himlingen. Det ble Carlsberg, som for anledningen smakte enda bedre enn burgeren. Ølen var faktisk så god at vi holdt oss oppe lenger enn det vi burde. Før vi la oss rundt klokken 3 på natta, satte vi oss et mål: Å starte kjøringen senest klokken 7. Vær så god, gjett hvordan det gikk.

Nå klør sikkert mange av dere leserne i hodet og andre unevnelige steder over én ting – en mangel. For de som ikke klør så er det riktig observert. W mangler. W sa noe med at herfra, altså Oslo, til Trondheim og alt imellom er null utfordring. Null! Og derfor er det et ork å være med i den biten av reisen. Ingen vits i å slite vekk huden på den allerede nedslitte bakenden mer enn nødvendig, avsluttet W. Så slik er det. W-en kommer ikke til syne før vi tropper opp i Bodø.

Reisedag 2 del 1

Det begynner å tære på alt som finnes av muskler i kroppen med lange kjøredager, selv om det kun har vært én. Rumpa har ingen følelser, ryggen er i vranglås, føttene er tunge med urgamle blodceller, øynene helt utskutte og hjernen svever av svimmelheten. Det føles som en evighet siden sist søvn, avslapning og utstrekning. Er derfor helt dødstrøtt her M sitter på fergen på vei til Trondheim, og samtidig skriver denne oppdateringen. B utnytter tiden med en Netflix-serie. Vi har nettopp vært i Kristiansund, en nydelig by med – ifølge Google – kun ett diskotek. Men vi starter fra starten, vi, så blir det lettere å henge med.

«Tidlig avreise», var det siste vi sa før vi la oss, og selv om dobesøket til M viste klokken 6:38 i går, dro vi ikke fra Ringebu før nærmere 11. M hadde fortært tre kopper kaffe for mye og av den grunn hadde sin verste natt noensinne. Han våknet klokken 5 – halvannen time etter han sovnet – og han våknet klokken 6 og deretter 6:30. Sunt var det nok ikke, men i hvert fall (ubevisst) innenfor rammen av avtalen om «tidlig avreise». Mens han fikk rensket seg både innvendig og utvendig, snorket B fra sitt rom. B hadde nemlig ikke tenkt å stå opp frivillig. «Får la gutten sove litt ut», tenkte M, og skrev videre i sin blogg. Omsider klarte B å stå opp rundt 9, gikk inn i dassen og ble stille i én time. Så kom lyder fra vannet som traff gulvet og dusjforhenget, og enda en halvtime gikk. Fornøyd som et funnet egg i påsken påsto B at det var lenge siden sist han var så redd for å tette igjen et toalett. Han skyldte på luften i Ringebu og kanskje hele Gudbrandsdalen. Moromannen.

Den ryggsekken som hver av oss hadde, måtte tømmes og pakkes om som følge av gårsdagens handel av øks, kniv, håndklær og myggspray. Og sannelig gikk det an å pakke de sekkene enda bedre. Fra å være en kompakt, men fullstappet ryggsekk ble den nå en kompakt og fullstappet ryggsekk med øks og kniv i sidelommene. Vi slo oss på brystene og erklærte oss som pakkegenier. Nå fortjente vi mat. Kiwi ble første stopp. Det ble handlet inn brød, egg, salami, servelat, ketchup, våtservietter, bananer, jus, deorantstikk, kaffe, majones og makrell i tube. Strengt tatt trengte jeg ikke å liste opp hele handleposen, men jeg følte bare for å gjøre det. Og slik følte vi også det da vi slo oss ned på en Kiwi-benk og smurte frokosten. Mens vi spiste, planla vi ruten for dagen med et mål om å være i Trondheim, kanskje lengre nord hvis vi orket. Klokken 22–23 der omkring burde gå greit.

Lom måtte vi innom. B hadde hørt så mye om det berømte bakeriet som lå der. B var nok ikke den eneste som hadde hørt dette, for da vi ankom Lom var det bilkaos. Det sto en parkeringsvakt og så på oss da vi svingte inn fra Loms sentrale rundkjøring. Vi så tilbake og forventet en arm som viste vei i kaoset. Han så på oss og forventet at vi fikset det selv. Vi så på ham for en siste gang. Han så på oss og var like fjern. Vi kjørte. Bakeriet i Lom hadde to køer bare for å kjøpe skolebrød. Kø. Skolebrød. Kø for skolebrød. Halvtime senere hadde vi to poser med én skolebrød i hver pose. Og mens vi småbet av brødene i bilen, nikket vi unisont og var enige i at det burde være ytterligere fire køer for å kjøpe de skolebrødene. Mer enn godkjent, Bakeriet i Lom!

Du vet de gangene du er på tur og må haste deg til destinasjonen fordi du, ja, du bare må, og det er en sinke av et menneske som ikke vet at du har hastverk og dermed kjører bevisst 10 km/t under fartsgrensen og alltid nødbremser før hver eneste sving? Du vet de gangene? Vår sinke var en leid Skoda som hadde et hav igjen med tid av sitt liv som selvfølgelig krabbet foran oss i over én time. I løpet av den timen hadde vi tapt én ekstra time som følge av den lave farten. På ett tidspunkt bråbremset han for å vike for en motgående lastebil på en litt smal bro, og vi bråbremset like bak. Tuppen på kanoen som under hele turen hadde småhakket borti bilpanseret var nære på å tuppe borti Skodaens bakparti. Nevnte skolebrødet fra Lom som M rett før bråbremsingen tok en bit av, fikk en kraft virket på seg – slik Newton ville sagt det selv – og skled halvveis inn i pusterøret. Den hendelsen gjorde at vi gikk glipp en vakker vassdragsformasjon som vi først ble oppmerksomme på da M snudde seg etter vann i baksetene. Forbannelser over folk med god tid i en Skoda.

Trollstigen var moro, og vi skulle helt til toppen for den beste utsikten over Geiranger, men ombestemte oss ganske raskt da bompasseringen krevde 130 kroner. Slik asiater gjør når de er ute og reiser, lot vi som om vi sto på toppen og tok bilder av et tjern istedenfor. Turen ned Trollstigen bød på et spektakulært syn. Et bilde sier mer enn et par ord, så her er det:

På veien ned så vi en del artige elbiler med pensjonister inni. De kjørte ikke fortere enn at man kunne se de verdensvante, «ingenting overrasker meg mer lenger» og nesten hånlige ansiktsuttrykkene der de kjørte rolig og kontrollert nedover. Men snille var de, og alle som en kjørte pyntelig til side og slapp oss forbi. Like pyntelig kan man ikke kalle de utenlandske bilene som på liv og død må presse seg inn i Trollstigens u-svinger til tross for at et lass med turistbusser trengte hele svingen for å komme seg noen sted. De må begynne å lære seg norsk, forstå norsk (kjøre)kultur og gjøre typiske norske ting for å integrere seg. Først da kan de få kjøre på norske veier. Go, FrP! Hvorfor forkortes det forresten FrP når det skrives Fremskrittspartiet? Eller skriver FrP-ere navnet sitt FremskrittsPartiet? Artig med norskkrav, da.

Geiranger, ja. Der var det mer liv enn på Karl Johans gate i Oslo en lørdagskveld. Bussene sto i lange rekker, de nevnte elbilene okkuperte halve bygda og fargerike mennesker fantes i alle bygningshjørner. Tror alle dere lesere har vært der før, så vi hopper over presentasjonen av bygda. Mer nevneverdig var syklisten, joggeren og rulleskigåeren som kjempet seg opp Trollstigen. I motbakke. Vi kjørte bil, og bilen skrek etter hjelp hele veien nedover Trollstigen. Bilen skrek på vei ned. Likevel tok disse menneskene slike mosjonsturer opp som bare de kan. Vi skulle egentlig innom Geiranger, men droppet det da motivasjonen ble tatt fra oss etter møtet med syklisten, joggeren og rulleskigåeren.

Egentlig skulle vi også innom Ålesund, men også her droppet vi byen da vi fant ut at den var en tidstyv. Inn og ut av Ålesund er bare en vei, så vi kaster jo bort den dobbelte av tiden på samme veistrekning. Nei, det ble Molde istedenfor. Og den første av mange ferger i turen. Femten minutter og 192 kroner etterpå ankom vi Molde, Rosenes by. Kjell Inge Røkkes by. Rosene var det ikke noe av i byen, heller ikke Røkke, men en folkemengde var å se. Alle strømmet til Aker stadion, klare for fotballkamp mot Rosenborg. Vi strømmet til en asiatisk restaurant, og ble kjent med en mild sagt snakkesalig og underholdende indoneser. Vi var så elskverdige, mente hun. Hadde hun hatt døtre, hadde hun sikkert solgt dem til oss. Men det får vi kommer nærmere tilbake i neste oppdatering.

Reisedag 2 del 2

Denne indonesiske damen, mer konkret hennes stemme, klang på en mysteriøs måte rundt i det tomme lokalet. B og M så seg rundt, men det var ingen å se. Da de skulle fortsette gjennomgangen av menyen, skvatt de av damen som plutselig sto ved siden av M. Hadde ikke klangen forvarslet M tidligere, hadde nok hans hjerte sprettet rett ut av brystkassen. To høflighetsfraser senere var hun i gang med å fortelle om maten, landet hennes, mannen hennes, sønnene deres, kulturforskjellen, sære norske vaner, enda særere norske uvaner, drømmen om å flytte til Oslo og hva vi burde spise for å være mette. Hele tiden mens mannen, som sto bak disken, spilte inn sin mening om at poteter er bedre enn ris og det feilslåtte konseptet med chilipepper i maten. Han så ikke poenget med å plage god mat med slikt ugress.

Den uskyldige klangen hadde blitt til en oppriktig hyggelig bass med tiden. Lenge siden hun storkoste seg i så flott nærvær av noen «landsmenn», påsto hun, og trolig lenge siden hun lo så mye av en felles forståelse for asiatisk kultur og et felles syn på nordmennenes skeptisisme til alt som ikke er norsk. Dessverre var ikke kokeferdighetene på samme nivå som hennes personlighet og engelske språkferdigheter. Maten var spiselig, kan vi enkelt si. Og lokalet var tomt for kunder. Konklusjonen trekker du selv, kjære leser. For mottakelsen, personligheten og alle historiene gir vi gledelig en sekser for. Om vi skal innom på vei hjem, slik hun spurte, er vi mindre sikker på. En svak toer for at den muligheten oppstår. Uansett takket vi for maten og lovte en positiv anmeldelse på Facebook. Vi er usikker om vi skal. Eller, vi er sikker på at vi ikke skal. Molde tapte forresten 1–2.

En svak time senere sto vi i Bud og tok noen stilistiske mesterverk av noen fotografier. Mer fikk vi ikke levert av Bud. Vi så en del sauer, noen få fine sletter og voldsomme havbølger. Etter litt mye om og men fikk vi endelig servert foran oss den mest fotograferte delen av Atlanterhavsvegen: Storseisundbrua. Statens vegvesen hadde virkelig gjort et godt stykke arbeid med det gjerdet som gikk rundt øya. Av naturlige grunner som isende kulde og heseblesende vindpuster, var det bare oss som grep hardt rundt gjerdet der vi gikk på kanten av verdens nest største hav. Kulden og havvindene til tross, vi var heldige med solnedgangen, skyene og de få besøkende. Bildene taler for seg selv. Man blir ekstra trist av å forlate slike sjeldne forhold, men vi måtte haste gjennom alt hvis vi skal rekke Trondheim før midnatt.

Da Atlanterhavsvegen naturlig stoppet i Kristiansund, var det like naturlig for oss å stoppe der for en liten luftetur. Det første vi så var noen middelaldrende menn som hadde sin beste tid noensinne i en båt – de skålte, sang og lo av hjertets lyst. Det neste vi så var noen middelaldrende menn sittende i en balkong tilhørende en bar – også de hadde livlige samtaler. Så så vi ingen flere mennesker. Av ren nysgjerrighet søkte vi etter utesteder der ungdommen hang i på nettet. Vi fant ett, det var nedlagt. Vi fant ett annet, det var stengt. Vi bestemte oss ganske raskt å forlate byen til fordel for Trondheim. På veien tilbake til bilen så vi noen middelaldrende menn som gikk og gestikulerte sine glade tilstander til hverandre.

Tiden hadde gått fra oss. Hvis vi ville til Trondheim, er vi ikke fremme før 2–3-tiden på natta. Dette inkluderte fergen som B brukte på Netflix, og som M bruker på bloggen nå. Klokken var da allerede mye, mørket hadde tatt helt over, og vi var tomme for krefter. Egentlig har vi vært tomme for krefter siden i går, så mye til eller fra hadde ingenting å si. Vi stappet tannpirkere mellom øyelokkene og kjørte strake veien til dagens mål. Så fort kjørte vi at vi ikke lot den høye farten gå til spille og cruiset lett forbi Lerkendal direkte til Stjørdal. B og M har aldri sett en grønnere gressplen i hele sin levetid der vi de tråklet rundt strandparken Midtsandtangen i Malvik kommune på jakten etter en teltplass. Hvert eneste gresstrå var like lange, like høye og like grønne. Gressteppet bølget frem og tilbake mellom sandstranden og parkeringsplassen. Det var så grønt og så nydelig at vi valgte å kjøre videre – vi ville ikke møkke til denne perlen av en strandpark. Er det noen feil man kunne peke på, så må det ha vært at stråene var ørlite lange.

En omvei som visste seg å være en blindvei var det eneste hinderet på veien mot en annen strand vi hadde valgt ut tidligere på dagen. Klokken nærmet seg nådeløst 2 på natten, og den lange turen siden Ringebu hadde for lengst impregnert en blågrønnaktig farge i Bs og Ms hud og hår. Teltet ble satt opp av kun én drivkraft, nemlig ønsket om å sove. Primusen ble satt på, kroppene ble litt gulere og søvnen igangsatt. Det ble en deilig, etterlengtet søvn. Hva morgendagen bringer, får morgendagen ta seg av. Det eneste var et siste håp om avreise klokken 11 for å være i Bodø før midnatt siden Helgelandskysten krever tolv timer. Mer klok av skaden lot vi et ønske være et ønske, selv om vi ikke slo det helt fra oss. Egentlig avsluttet denne etappen ganske tilfredsstillende, og fra nå av blir det bare lekkert! Fra nå av skal vi nyte turen!

Reisedag 3

Bs alarm ringte klokken 9 midt i den dypeste delen av søvnen. M hadde allerede da fått småskrevet i bloggen i cirka én time. B våknet, mumlet at det var kjempedigg med søvn og at han trengte den, men at det ikke var nok. B foreslo én ekstra time slumring. Én time senere foreslo han ytterligere slumring i femten minutter. M syntes det var greit, han var glad for alle timene han fikk til bloggen. Primusen ble igjen startet opp. Frokosten fra Ringebu ble brettet ut. Stekepannen ble lagt på primusen. Eggene ble lagt i pannen. Og teltlivet ble offisielt startet. Frokost med egg etter en herlig natt i et telt med masse søvn var aldeles nydelig. Teltet var et digert åttemannstelt, og siden vi bare var to samt brukte kun den ene siden av teltet, fungerte den andre siden som en stue med åpent kjøkken. Tursekkene fungerte som lenestoler bare at vi ikke kunne lene – en krakk er vel en mer riktig beskrivelse. Mens vi spiste, diskuterte vi om dagens reiserute. Vi innså at vi måtte ofre noe.

B har aldri vært i Stiklestad, stedet der Olav den hellige falt, så det måtte vi jo prøve å få til. Intet problem siden stedet ligger på veien mot Bodø, vi skulle uansett forbi der. Namsos måtte han også se. Helt greit dette også, siden den lå der vi tenkte å kjøre. Klokken tikket fort der vi satt og nøt egget. Delvis på grunn av den gode maten og delvis på grunn av fasilitetene ved stranden, dro vi ikke fra stedet før nærmere klokken 13. Bilhjulene rullet på E6 mot Verdal, og vår diskusjon om dagens rute fortsatte i bilen. Det tar tolv timer til Bodø hvis man tok Helgelandskysten, og det tar ni timer hvis vi tok E6-en. Håpet om å rekke Bodø søndags kveld for å nyte noen kalde halvlitere med utsikt mot havet var for lengst borte, men ønsket om å være der før midnatt var like sterk. Vi valgte derfor E6.

I Stiklestad nøt vi en fin kaffe, B kjøpte noen suvenirer, og vi fikk endelig vite hvordan Olav falt. Artig hvordan veien til museet der hadde tre rekker med bjørketrær som geleider besøkende fra Verdal sentrum til Stiklestad. Konge! De religiøse av oss bør absolutt ta en tur rett og slett bare for å ånde inn den hellige luften – som for anledningen luktet gjødsel – og bli inspirert til å bli enda mer religiøst. Vi glemte dessverre å tippe i Verdal, men det var nok like greit. Vinnerlykken gjaldt nok bare de innfødte, og ikke rullende turister som oss.

For M ble det en nostalgisk, følelsesmessig berg- og dalbane der vi svingte mellom den ene nasjonalparken etter den andre i Nordland. Som del av studiet hadde M vært i Vefsn kommune og Lomsdal-Visten nasjonalpark, og vandret blant skog og mark, fjell og bark. Det var en fin opplevelse, så det var godt å delvis få gjenopplevd turen. For B var det bare vakre fjell og daler, noe som jo for så vidt er sant. Vi raste gjennom og stoppet i Mosjøen – selverklært midtpunkt i Norge. En dopause, en nedlagt bensinstasjon fra tidenes morgen, et Amfi-senter uten synlige innganger og to rundkjøringer. Det fikk vi med oss før vi rettet blikket mot Mo i Rana. Klokken hadde allerede passert 22 da vi svingte inn i parkeringsplassen til Peppes Pizza. I det vi steg ut av bilen hørte vi tonene til Gangnam Style. Hvem har denne gode smaken? Vi så oss rundt, og fikk øyne på to rånere av den kvinnelige sorten i sin helsvarte bil. De smilte og tenkte nok at vi var PSY, men etter få sekunder med «Oppa, oppa» skiftet jentene musikk. Vi var visst ikke PSY nok for dem. Likevel moro å få den oppmerksomheten fra det motsatte kjønnet. Pizzaen smakte godt etter noen få dager med turmat av den magre sorten. Med fornyet energi stilte vi kompasset mot nord og forhåpentligvis Bodø. Uten solen og med regnet var det vanskelig å se hva Mo i Rana hadde å by på, men inntrykket var vel at den var midt på treet.

Vi kjørte som noen få gale hunder på speed med et nytt håp om en sammenhengende natt med søvn før W lander i lufthavnen der, vel vitende om at vi ikke kommer til å rekke Bodø før midnatt likevel. Dagens utflukter og hittil ganske smertefrie kjøring ga bensin til håpets bål og gjorde det skogsbrannfarlig. Vi var så skråsikre på at vi vil ankomme byen rundt 2–3 på natta. Underveis vurderte vi faktisk å slå oss ned, for deretter heller å ta den siste biten mandags morgen. Men hvorfor stresse med telt opp og ned unødvendig? Utrolig, men ikke uforventet, skjedde det som ikke burde skje. Veiarbeid, og starten på det som visste seg å være det verste døgnet hittil. Bom stopp i påvente av ledebil. Den kom aldri, følte vi. Etter én time og tjue minutter med venting, valgte M å vekke B og foreslo at de snur og telter i nærmeste tettsted. Ute høljet det ned. Det blåste heftig også. Det har det gjort siden Mo i Rana, og det vil det gjøre natten gjennom. Vi brøt god, norsk køkultur ved å kjøre ut av køen, skulle til å snu bilen og kjøre tilbake til nærmeste mulige sted for telting da det som måtte være den blideste ansatte i Vegvesenet kom bort til oss med en nyantent sigarett i munnen. I pøsregnet og med skikkelig nordnorsk dialekt fortalte hun oss hvor dritt været i området kan være og hvor kjedelig det var å sitte ventende i bilen. Som om vi ikke vet. Hun fortsatte med å fortelle om den lave moralen de som jobbet var i, og den manglende arbeidslysten på grunn av været. Vi spurte om det eneste vi brydde oss om, og det var når ledebilen skulle komme. «Straks», sa hun. «Ti, femten minutter.» Ja vel, vi får vel kjøre tilbake og stille oss bakerst i køen, men valgte å stå der vi sto og heller kjøre når køen har passert. Det var jo tross alt 1:45 på natta og bare ti–femten biler i køen. Den hyggelige damen, som nå satt i firmabilen, hoppet plutselig ut og vinket oss frem. Ingen tvil, det var signalet på at vi skulle kjøre etter ledebilen – som i mellomtiden hadde dukket opp. Så vi ble først i køen likevel. Skadefryd!

Den strekningen vi ble ledet gjennom varte bare femten minutter. Hva søren?! Femten minutter. Tur og retur er med andre ord tretti minutter. Hva søren?! Vi ventet i én time og tjue minutter! Hva søren?! Var det kanskje den lave moralen hun damen snakket om? Det må ha vært det? Sannelig meg er ikke Vegvesenet bare trege, men de er også ærlige. For noe tull, altså. På grunn av den dårlige moralen som kommer av det dårlige været, mistet vi i underkant av to timer med verdifull søvn. Regnet fortsatte uvitende om den dårlige moralen å hølje ned. Vindkastene fortsatte uvitende om Bs og Ms tapte tid å ta tak i kanoene for å velte bilen. Heldigvis holdt bilen seg på veien i det vi fikk øyne på en busslomme med en gressplen bak. Et annet par i full motorsykkelkledning hadde den samme tanken som oss der de drev med å sette opp teltet deres. Syklene sto ved busskuret. Vi så oss rundt for å sjekke lovligheten, fikk øynene på et hjemmelaget «No camping»-skilt og konkluderte med at det var lovlig. Det var en plen bak en bussholdeplass, det var en benk vendt mot fjordarmen rett bak plenen, og det var et utenlandsk turistpar som satte opp deres telt. Det skiltet var nok bare et artig påfunn av en nordlandsk bonde som hadde for mye fritid. Spotten vi fant var altfor perfekt å gi slipp på. Tross nærhet til hovedveien som førte inn og ut av Bodø, måtte vi ta den sjansen.

I surt storm og småregn var det et under at vi klarte å sette opp teltet. Alt av plugger og barduner ble brukt for å ankre teltet så vi slipper å se rett på himmelen når vi våkner. Klokken var langt utpå 5 om natta da vi omsider krøp innunder hver vår sovepose, klare for søvn. W lander ikke før 14:50, så vi hadde i teorien sju timer som kan brukes til søvn og én time til frokost og nedrigging. Natten gjennom høljet det ned, vinden sluttet å plage kanoen og startet med å plage teltet, og trafikkstøyen ble verre og verre etter hvert som morgentimene kom og de fleste skulle på jobb. Der vi lå og prøvde å sove, var vi i konstant frykt for at teltet ville ta av og forlot oss i kulden. Men det holdt seg. Like heldig var vi ikke med det antallet timer vi fikk til søvnen. Nevnte jeg forresten at dette døgnet var det verste? Hva som gjorde at vi fikk få timer med søvn, får du vite i neste oppdatering.

Reisedag 4 del 1

«Hallo!? Haallooo?! Er det noen der?» tror vi vi hørte utenfra. Sikkert bare det motorsykkelparet som ville spørre om veien. Ja ja, samma det. Vi snudde oss og sov videre. «HALLO! Er det noen der?» Ingen tvil lenger, det var en nordlandsk dialekt, av den sure sorten. B våknet til. «Hallo?» svarte han. «Dere kan ikke campe her», kom det fra nordlendingen. «Å?» «Ja, så dere ikke skiltet? Dere kan ikke campe her, dere må dra nå.» Vi kunne jo kjørt det innmarks- og utmarksopplegget, friluftsloven, allemannsretten, men vi lot være. «OK, vi skal pakke nå.» «Ja, dere må dra nå. Dere kan ikke campe her!» Hvor mye var klokken? 10 cirka. Burde ikke han vært på jobb, eller noe? Det var nok hans jobb å gå rundt og jage alle disse innpåslitne turistene, og særlig de fra sør. Det holder liksom med at de i sør får alle motorveiene. «Ikke søren meg skal de også ha campingplasser her», tenkte nok nordlendingen. B og M skulle ønske at han kom én eller to timer senere, da de uansett tenkte å stå opp da.

Ute regnet det fortsatt. Vi så ikke nordlendingen da vi tittet ut av teltet, etter at vi hadde pakket inn soveposene, liggeunderlagene og diverse annet utstyr. Rart. Vi så heller ikke motorsykkelparet – de ble nok jaget vekk som oss. B er en erfaren sersjant, og i det kjølige regnværet hadde han turklær med regntøy utenpå. Hendene var beskyttet med arbeidshansker og hodet var inntullet i hetta. M er ei erfaren kontorrotte, og i det kjølige regnværet hadde han joggebukse og fleecegenser. Han hadde ikke annet på seg. B er smart, M er ikke like smart. Av den grunn frøs M like gjerne på seg en uggen kropp resten av dagen. Innimellom nedriggingen gjemte han seg under et bjørketre med spinkle grener uten blader, men det hjalp like mye som ingenting. Joggebuksen er visstnok det motsatte av en regnbukse. Så mye regnvann regnbuksen støter fra den, like mye regnvann trekker joggebuksen til seg. Det hjalp heller ikke på farten med sur vind og frosne hender. Å komme seg inn i bilen var den beste følelsen M fikk i hele turen. B, derimot, koste seg enormt.

Vi var så gjennomvåte, eller M var gjennomvåt, at vi kjørte til nærmeste parkeringsanlegg med tak for å skifte til tørre klær. Det var nok en del overvåkningskameraer, men de skal få dette showet gratis for denne gang. Parkeringsanlegget tilhørte et kjøpesenter, så det passet jo fint med en burger og nødvendige dobesøk. Vi hadde jo tross alt veldig god tid nå takket være den varme velkomsten. W lander ikke før om noen timer.

I en kafé fikk vi tilbake gleden og kroppsvarmen som den harde vinden hadde røvet fra oss. God kaffe var det også. Idet B holdt et kundemøte via telefonen tikket en melding inn i Ms mobile telefon. W lander snart. Vi kjørte til flyplassen, som lå fem minutter unna senteret, og vips, var vi fulltallige. BMW stues inn i en BMW-bil for å kjøre vekk fra Bodø til Lofoten. Eller vi skal ta fergen, men det vesentlige var at vi skulle vekk. Men før det skjer, måtte M handle inn regntøy. Han ville nødig komme borti en lignende opplevelse i Lofoten. Fergen skulle gå 16-tiden, og vi var på plass rundt 15:40. Tre biler i køen? Jøss, vi var heldige. Etter ti-femten minutter med venting kom en billettør, og en mer fjern billettør skal du lete lenge etter. Tro meg, uansett hvor i verden du leter, vil du ikke finne den personen. For her, foran oss, sto ham. Han var så fjern at du trolig hadde fått øye på en støvpartikkel lenge før du ser ham.

«Hei! Dette er riktig kø til Moskenes?» startet M med.
«Ja», kom det fra billettøren. BMW så bare kroppen hans fordi hodet hans var langt over biltaket siden han sto så nær bilen. «Dere skal dit?»
«Eh… ja.» Vi står jo her.
«Den fergen har gått. Den er fullt. Så dere må nok ta neste.»
«Såpass. Når går den neste?»
«Om noen timer.»
«Unnskyld, når?»
«Kvart på sju», sa billettøren oppgitt. «Skal dere med der?»
«Ja, vi har vel ingen valg.»
«OK. To passasjerer?»
«Ja, to passasjerer», svarte M.
«Etter vi har betalt, kan vi komme tilbake?» spurte B. «Det er litt lenge å sitte ventende her.»
«Ja, men dere kan ikke kjøre. Bilen må stå her, ellers mister dere køplassen.»
«Så lenge bilen står, må vi vel ikke sitte her?»
«Nei», svarte billettøren, fortsatt med ansiktet langt utenfor Ms synsfelt. «Da blir det 972 for én bil og to personer.»
«Men vi er tre.»
«Hva?»
«Vi er tre personer.»
«Du sa dere var to?»
«Ja, to passasjerer.»
«Så er dere to eller tre personer?» Og for første gang så vi ansiktet hans. Akvariefisken hans hjemme må ha sikkert avgått ved døden, han var så fjern i blikket.
«Vi er to passasjerer og tre personer.»
«Men herregud!» utbrøt ham. «Så det sitter en person bak der? Dere må jo si fra om det. Jeg kan umulig se inn når vinduet er sorte slikt. Jeg spurte jo hvor mange dere var.»
«Ja, du spurte hvor mange passasjerer. Det er to passasjerer.»
«Men dere er tre?»
«Å, så du regner sjåføren som en passasjer? Jeg trodde jeg var med i bilprisen.»
«Ja, én bil dekker én person», sa billettøren, tydelig frustrert over Ms manglende matematikkunnskap. «Men dere er tre, så du må betale for de to andre. Nå må jeg slå inn den siste personen. Herre.»
«Jeg sa to passasjerer. Og jeg og bilen er jo én pris.»

Billettørens ansikt ble igjen borte fra synsfeltet, og det neste vi fikk var en kortterminal rett foran ansiktet. M betalte, billettøren stakk etter det. «Faen, skulle bare gått ut og kjeftet i trynet på’n», sa B, men det var for sent. Vi får heller ta en gåtur inn til byen og spise litt. Som tenkt, så gjort. Maten var ikke så gæren i ett av gatekjøkkene, men det var nok utsikten fra Roast restaurant og bar i 17. etasje med fantastisk panorama over alt og alle som virkelig la grunnlaget for et nytt godt humør. Å miste fergen fordi den er fullt og å gå i sentrum mellom regnskurene er ikke akkurat en «booster» for humøret. Sikkert mørkt når vi kommer til Moskenes. Men heldigvis holdt vi hverandre i godt selskap, tullet om våre tabber i livet og mobbet om manglene vi har. Det dukket opp kjente og ukjente detaljer som fyrte opp det gode selskapet ytterligere, slik at vennskapsbåndet stadig ble feitere og feitere. Godt humør, godt selskap og godt vennskap – vi takler denne nedturen av en unødvendig ventetid. Lofoten neste, den beste delen av turen neste, så hvorfor lar oss plage av ventetiden og billettøren?

Reisedag 4 del 2

Vi kom tilbake til den parkerte bilen som fortsatt sto i køplassen nummer fire, men som nå har to rekker med biler og lastebiler bak. Blant dem en kinesisk reisegruppe på fire kvinner i en leiebil. Og med ett startet årets catwalk av våre venner B og W. Målet? Å få flest blikk eller lengst blikk på seg. B startet. Han tok en banan, spiste halvparten av den, gikk ut av bilen og taktfast mot leiebilen, svingte seg elegant foran bilen, kastet bananskallet i søppeldunken som lå ikke langt unna den kinesiske delegasjonen, og gikk rett inn i det offentlige toalettet. Kom tilbake etter noen få minutter og rett inn i BMW-en. Vi ble enige om at det var ett blikk som verken var kort eller langt. W sin tur. Rettet opp t-skjorta, steg sakte ut av bilen, så seg rundt, gikk rolig med fremskutt bryst frem til leiebilen, stoppet opp, lot blikket vandret målrettet side til side mens posituren påfallende minnet om Tyra Banks stående i enden av et podium, ålte seg ned med den svaieste ryggen noensinne, dyttet stussen rett opp, og knyttet skolissa. B og M hadde magesmerter på grunn av latterkramper, men det funket. Ikke bare fikk W alle fire blikkene rettet mot seg, til og med den eldste – må ha vært moren – lot blikket sitt hvilte lenge på den herlige stumpen. Ingen tvil om hvem som tok hjem seieren. M kastet like godt inn håndkleet etter å ha bevitnet én av tidenes svai. Denne dag fire av turen har rett og slett ikke vært Ms dag. Men det skulle vise seg å gjelde for B og W også.

Med det samme bilen ble loset til sin plass i fergen, fortsatte bodøværet å være vanskelig som det har vært siden i går. Vi som alle andre tok plass lengst fremst i passasjerdekket for best mulig havutsikt under overfarten. I løpet av noen få kvarterer ble plutselig over halvparten av passasjerene som satt der borte. Før det hadde kapteinen sagt noe på nordlandsk som vi ikke forsto noe av. BMW sovnet lett der de satt etter en hard natt og – for W – en hard fest. Da M få minutter senere ikke så W, samtidig som B svevet mellom dagdrømmene, gikk M og fant seg en sofabenk som ga en god lur resten av turen. Fergen vippet opp og ned, lyder av oppkast bølget frem og tilbake, og trolig alle gikk ned til bilene med et grønt skjær over ansiktet. B og W hadde også kastet opp, fortalte de. Og de hadde flyttet bakover i fergen som alle andre passasjerene foran fergen gjorde. Rett og slett fordi bak der var det minst vipping. De så ut som utstoppede pølser der de forfjamset prøvde å forstå hvorfor M ikke kastet opp som dem. M smilte tilfredsstillende. «Svake sjeler», sa M.

Klokken viste 22 da fergen la til kaien i Moskenes. Mørk var det blitt. Den nydelige fergeturen – slik M så det – ga flertall til forslaget om å leie campinghytte for å få en skikkelig god natts søvn og fornyet energi. Vi kommer jo tross alt ikke noe lengre selv om vi kjører videre for å finne teltplass. Vi fant en campingplass i Å, som må ha vært på tuppen av Lofoten siden vi hadde nesten 180 grader med fri sikt utover horisonten med sjøvann. Det ble en god og lang natt med samtaler om turen, damer, jobben, familien, venner, livet og sexen. Skikkelige emner for skikkelige mannfolk. Vi sovna nok ikke før 4-tiden. Mellom de gode samtalene gikk også B og W ut for en test av fiskelykken i Lofoten. Med null sikt kom de tilbake med utrolig nok tre–fire fisker. M var uggen etter Bodø-oppholdet, og valgte ikke å teste lykken. Med fersk fisk svingte W knivene rundt, la på en tøtsj salt, en tøtsj pepper, en tøtsj suppe og plusset på litt magi. Abrakadabra! Nydelig blomkålsuppe med fiskebiter. Det kunne ikke vært bedre enn dette. Tårene rant der vi satt og nippet til denne skålen med vidunderlig suppe. Grunnen til tårene var vel en visshet om at slike supper vil W i fremtiden bare lage til sine damer, og ikke til oss.

Mens samtalen fortsatte over en rykende gryte, lysnet det sakte i horisonten bak veggvinduene og deler av det som gjør Lofoten til en berømt turistdestinasjon trådte mer og mer synlig frem. Nå kunne man se de svake bølgene som danset i det fjerne, som om de hvisket til oss om noe godt som vil komme. Vi vurderte å sitte oppe så lenge som mulig for å få med oss soloppgangen, men alle sloknet ti–femten minutter før oppgangen begynte. På den ene siden veiarbeidet, ledebilen, den «ulovlige» teltingen, bonden, regnværet, kulden, vinden, våte klær, regnskurene, billettøren, ventetiden, fergehelvetet med oppkastet og kvalmen, og på den andre siden de gode samtalene, det hyggelige selskapet, turen, utsikten, fiskingen, fiskesuppen, opplevelsene og minnene. Det er hvert fall nok til å gjøre tre trøtte karer svake, men også smilende der de ganske raskt gikk inn i drømmeverdenen.

Vi vet at det blir en fest av en tur heretter.

Reisedag 5 del 1

Det første møtet med Lofoten burde være fasiten for alle stevnemøter som vil ende i noe evig. Foran oss slo bølgene inn mot fjellet som igjen huset noen få rødfargede småhytter iblant lave busker og trær. Den var ikke grønn, vegetasjonen, der den bar preg av den evige kampen mellom plantenes utrolige overlevelsesevne og klimaets hjerteråe destruktive krefter. Bak oss ruvet mektige fjelltopper som steg nesten vertikalt rett opp til himmelen – som om fjellene ble pisket dit av havets bølgekrefter. Noen få mennesker gikk på den ene fjellåsen til den andre på jakt etter det riktige punktet for å beskue dette storslåtte naturlandskapet. Langt ute, i horisonten der vannkanten dannet en perfekt linje som definerte slutten av havet og starten av himmelen, kunne man se silhuetten av et stort skip på vei vekk fra kongeriket Norge. Kanskje det er på vei til noen leteboringer? Fuglene sirklet rundt kysten mens de siktet inn de uforsiktige byttene som våget seg til vannoverflaten. Omkranset av denne så å si uberørte naturen, kan man si at det første møtet var nok til å føle ekte kjærlighet ved første blikk.

W klarte ikke å holde seg. Det første han gjorde da han sto opp, var å hente fiskestangen og gikk rett ned til sjøkanten. Han var så raskt at han nesten gikk ut kun iført boksershortsen, men lofotenværet er ikke noe man tullet med selv om solen kastet sine sterke stråler på oss denne dagen. Fisketuren endte med én fisk og én fugl. Sistnevnte klarte på et uforklarlig vis å vikle seg selv inn fiskesnøret slik at den ikke kom seg løs. Tross gjentatte forsøk på å fly vekk, klarte den ikke å komme seg mer enn noen få desimeter over vannflaten før den ble holdt igjen av snøret. Det viste seg at en fisk hadde bitet på kroken rett før den uheldige viklingen. Fisken må ha vært så stor og tung at fuglen ikke har noe sjans. Uansett hva W og M gjorde, fikk de ikke løs fuglen. De klippet over snøret i håp om at fuglen skulle klare seg, men heller ikke det hjalp. Fuglen var rett og slett ankret fast. Vi sto på en klippe som gikk stupbratt ned. W tørket nok vekk noen tårer i det skjulte der han sto og så på den hjelpeløse fuglen som sannsynligvis ikke har mange dager igjen av sitt liv. Bønnene går til den. Kanskje det skjer noe mirakuløst?

B sov.

Vi fikk beskjed om at utsjekkingen skal være cirka klokken 12. Mer enn nok tid til litt frokost og morgenstell som dusjing, «bimmelim» og «bommelom». Vi hadde tre polletter for dusjing der hver skulle gi fem minutter med varmt vann. B kom tilbake fra dusjrommet som lå i fellesbygget og skrøt at varmtvannet varte så lenge at han hadde masse tid til annet også enn bare å vaske seg rent. Han sto visst der i ti–femten minutter. Jøss, ikke ille. Da M tok turen dit, trodde ham selvfølgelig på skøyeren og tok den starten han trengte for å varme opp kroppsfettet før selve vaskingen med dusjsåpen. Herlig. Helt til såpen ble skrubbet utover hodet. Plutselig gikk vannet fra lunkent til kaldt til hagl. I ren refleks knakk kroppen sammen til en basketball mens haglene spyttet på den. M rullet seg rundt, grep tak i det lille vinduet og dro seg selv oppetter veggen. Han pep og hoppet forskrekket bort til inngangspartiet. Veggen var kaldt, den også. Rent helvete, bare at ilden byttes ut med frosten. Men såpen må vekk, så det helvetet skal gjennom. Hodet innunder vannet, to–tre raske rører med hendene, og rent som en nysløyet fisk.

W sparte på sitt pollett, som skal vites aldri ble brukt.

Heldigvis var været på vår side. Solen skinte, himmelen var blå, og det yret av turister i den første bygda vi stoppet i – Reine. I forveien hadde W spist noen Cellana-sjøsnegler utilberedt. Nervegiften var visst på et megahøyt nivå i området, og etter et kunnskapsløft fra Google følte gutten plutselig seg nummen rundt munnen, svimmel, lammet og alt som verre var. B og M forsikret W om en skikkelig begravelse på stedet der han falt om, eller om nødvendig frakte ham ned fra toppturen eller kanoturen hvis det ikke var mulig å grave på grunn av stein eller vann. W syntes at B og M var de beste vennene han noensinne har hatt – det var godt å vite at man alltid har noen å stole på. Nei, været var perfekt. Og W var i form. Vi måtte bare få til en tur med kanoen, den som har ligget på biltaket uten å rikke på seg i flere dager. Vi kjørte fra Reine, så etter et mulig sted for å sjøsette kanoen, fant det stedet, stoppet bilen, gjorde oss klare, og jomfruturen med kanoen ble en realitet. Og for en tur det ble!

Reisedag 5 del 2

I bunn og grunn lovte B og M noe som de vet de ikke overholder, så innerst inne håpet de på at W ikke faller om sånn plutselig. Én ting er å grave ned ham, én annen er å frakte en livløs kropp rundt omkring i en telttur generelt og en kano spesielt. For å si det slik så ville nok en levende kar klare å gå på egen maskin, mens en kar som har kastet inn det hvite flagget er bare rent daukjøtt. Forestill deg der du står i nydelig solskinn midt i et landskap som tar fra deg pusten med en fiskestang i hånden og en fisk på kroken. Forestill deg så et daukjøtt av et sjøsnegleetende menneske liggende langstrakt på berget. Det gjør liksom noe med stemningen. Slik følte B og M seg, de ville ikke ha daukjøtt. Heldigvis forble W kjøtt og ikke daukjøtt resten av turen, men akkurat der og da visste vi ikke dette.

Mens M rullet forbi den ene broen etter den andre, og landskapet, sjøen og solen skrek om hverandre etter vår oppmerksomhet, satte B ned pedalen og sa «Nå eller aldri!». Det ble nå og sjøsatte kanoen i en megaliten bukt. Før vi bestemte oss for å sjøsette kanoen var vannet blikkstille, men idet kanoen berørte vannoverflaten kom den ene bølgen etter den andre. Stor bølger var det ikke, men store nok til å gjøre padleturen ut fra bukten ganske mer komplisert enn den burde ha vært. Ett padletak frem ga to sideveis fremdrift. Dårlig kommunikasjon, eller mangel på sådan, resulterte nesten i et møte med fjellknausen. Men med hjelp nevnte nesten-daukjøttet Ws flotte muskler, kom vi under veibroen, bak småøyene og inn i beskyttet atmosfære. Kroker ble slengt ut og kanoen overlatt til sin egen skjebne der den fulgte havstrømmen. Utallige forsøk med fiskestengene ga ingen lykke. Vi så en teine og padlet dit siklende etter krabber og hummer, men med en fortøyningsbøye som er nesten like stor som kanoen våget vi ikke å dra opp den teinen. Da ville kanoen ha veltet og blitt til en teine, og krabbene spist oss istedenfor det motsatte. Så mye siklet vi ikke, at vi tok sjansen.

Og der, midt i det hele, dukket denne perlen av en havørn opp. Den sirklet rundt, landet på sletta og tittet mistenksomt på oss. Hadde den noen småunger rundt seg? Småfuglene fulgte i hvert fall hakk i hæl på luftens konge. Det kan også være noen kråker, men hva vet vi om fugler? Skulle vi snike oss nærmere? Ja! Men denne årvåkne rovfuglen var nok klar over vårt teite forsøk på «sniking». Midt i åpent hav, i en kano og med kraftige padletak må du være ganske blind og døv for å ikke se eller høre snikingen. Ett padletak tok det, og kongen steg til værs med ungene på slep. For ørnen med sitt medfødte syn var vi nok som et svært IKEA-bygg på Furuset stående på en oljeplattform i Lofoten med årer. Ja ja, men takket være snikingen fant vi det mest perfekte stedet å legge til land med en kano. Du kjørte rett og slett kanoen inn i en kanal og med ett var den ankret. Bedre kan ikke det bli.

Men bedre ble det. Fra denne folke- og bebyggelsestomme plassen uten noen veier eller stier fikk vi fisker, ro og stillhet og en uforglemmelig utsikt. Og jammen synet på en annen havørn i det fjerne også. Moltebær, blåbær, bjørnebær og et eller annet rødt bær var overalt. Vi spiste med måte, særlig de røde bærene. Det var som å være i en zenhage, der yin og yang var i balanse og harmoni, og der koi-fiskene flyter i en japansk hage med velfriserte bonsai-trær. En småkupert terreng ble en naturlig beskyttende levegg mot den kjølige atlanterhavsvinden, og mens vi lå der i ly for vinden med en kopp kaffe, noen Safari-kjeks og en nydelig spekeskinke, drømte vi bare om at dagen aldri tar slutt. B kuttet omhyggelig skive for skive og matet M og W i et tempo som verken var for fort at vi kveles eller for sakte at vi hungres. For en kar! En fullkommen trell som hadde garantert blitt taksert til 51 mål med dyrka mark med tilhørende fjøs og fjorten geiter. Du verden, hvor herlig hadde det ikke vært å bli boende fast her for noen dager? Men uansett hvor mye trellen puttet spekemat i oss holdt den typen mat ikke i lengden. Dessuten hadde vi ikke tatt med telt, annen proviant og drikker. Vi var redde for isbjørner også, da vi var usikre hvor deres habitat er. Bedre å være på den sikre siden, så vi tok et par kast med fiskestangen, halet i land noen fine torsker og padlet ut igjen. Nå var det vindstille, og vi fløt vakkert bortover mot broen. Solen stekte fortsatt, kanskje ikke like sterk der den var på sin ferd mot havflaten, men nok til å bli blendet.

Der og da oppdaget W at han hadde glemt å ta med seg solbrillen hans. En solbrille til en verdi av flere tusener, påsto han. Vi kunne snu, men nei da, det gikk fint. Påsto han. Mens årene gikk gjennom det klare sjøvannet, skyvet det bakover så vanndråpene dusjet den bakerste mannen B og sørget for at kanoen gikk fremover, fortalte W om sin trofaste reisevenn solbrillen og hvor mye de hadde opplevd sammen. «Vi snur da, er jo bare tjue minutter unna», sa M. B nikket, men egentlig hørte han ikke etter der han satt og solte seg. «Nei da, drit i det», sa W mens øynene ble blanke. Skyggen kastet seg over oss – det var broen – og W erkjente nødvendigheten av å fortelle at solbrillen egentlig bare kostet 99 kroner. «Har du kjøpt den i Aker brygge av gateselgere eller?» utbrøt M. «Du skal få fem stykker av meg når vi kommer hjem. Kommer her og gråter over tulleting.» «He he he», lo W. Kanoen snudde rundt knausen, og oppmerksomheten rundt solbrillen ble vendt mot bilen og om den fortsatt sto der. Der vi sto parkert var det nok ulovlig.

Takk, høye makter! Bilen var intakt, og på sin plass. Vi hoiet som noen vikingere etter et langt plyndretokt. Med bæreposen fullt opp av tyvegods i form av fisker, halte vi i land vårt vikingskip av hardplast og hørte et pip. «Ey! Solbrillen er her jo!» pep det fra W. «Ho ho ho! Den lå her hele tiden. Bra da.» De blanke øynene fikk noen rynker på sidene og smilet kom bredt frem. «Bra tur, gutta! Skikkelig også. Synd vi ikke ble igjen. Kunne sove under åpen himmel.» Vi skulle kanskje bare latt ham være igjen… men da måtte vi uansett hadde snudd og hentet ham igjen. Og snu, det hadde vi ikke tid til. Vi skal ikke gjenoppleve en ny bodønatt, så vi skal forte oss og finne et passende sted for å slå opp teltet. Gjerne før mørket faller på.

Vi kjørte forbi Hamnøya, Mølnarodden, krysset Kåkerundet, kjørte gjennom Ramberg med Justnesvika på venstre siden, rundet Flakstadpollen, forbi noen tinder, under Nappstraumen, forbi Storeid og stoppet i storbyen Leknes. Hele tiden var vi på jakt etter vakre steder eller campingplasser som teltet kunne stå på. Vi bestemte oss for å kjøre så langt vi kunne, men likevel ikke så langt at det blir mørk når vi setter opp teltet. Så vi kjørte videre. Forbi noen bygder  og spisse fjelltopper. Plutselig dukket det opp en campingplass på Bs mobil. Den lå ved Bøstad. Vi dro dit, svingte av ved Pollveien og kjørte inn. På vår høyre side måtte det være en fjord eller noe, men som viste seg å være en innsjø. Innerpollen. Gjett hva den som ligger på venstre side av hovedveien heter da. Ja, nemlig. Ytterpollen. På en hullete vei følte det som evigheter før vi stoppet opp for å pisse, men som endte med en befaring. Ikke verst sted, mente B og W. Ved en liten bekk, i litt tjukk og høy gress og ugress, var det et nokså flatt areal til et telt. Ikke den beste utsikten, det var som å være i utkanten av en åker, men overkommelig. M var ikke helt fornøyd. I denne vakre landsdelen, hvor det er milliarder med nydelige strender og telteplasser med de beste utsiktene, velger vi å slå oss ned ved en bekk, iblant høye busker og gress og rett ved en grusvei? «Kunne vi ikke sjekke litt til da?» bønnfalt M. Det gikk B og W med på, men mente at vi ikke vil finne noe bedre før mørket kommer. Og det gjorde vi heller ikke. Heldigvis, på jakten etter dette bedre stedet, merket vi forferdelig mange knott. De var overalt. Dessuten var stedet bombardert med dyremøkk. I Lofoten skal vi vel ikke bo midt i dyremøkkverdenen og knotthelvetet? Dette er jo et havland! Det skal ikke være møkk eller knott her. B og W var ikke vanskelig å overtale etter dette møtet med knottene og de sorte klumpene. Rett inn i bilen og rett ut og vekk fra Innerpollen. Vi skal til en campingplass, ble det bestemt. Koste hva det koste vil.

Google hjalp oss igjen. Vi kjørte rundt Sundklakkstraumen, krysset den, og svingte til venstre rett etter broen. Da den rette Statsveien delte seg i to, hadde vi foran oss den vakre Vinjevika med sine kritthvite sandstrender. Dette er det vakreste. Her, ikke langt unna T-krysset, er det vel mulig å slå seg ned? Vi kjørte ned gresset, så oss rundt, fikk øynene på en tysk bobil og et lite telt, og spurte tyskeren om det var mulig å telte her. Jo da, han og familien hans hadde vært her noen dager nå, og de har ikke hatt noen problemer. Vi parkerte på gresset ved siden av bobilen, befarte området og fant den perfekte, feilfrie teltplassen som er mulig å oppdrive. Litt hardt å ta i, men neimen ikke langt unna. Solen var på vei ned. Fargen på himmelen har gått fra blå til rød, og det var ikke en lyd å høre. Heller ikke en vindpust. Vel, bølgene slo inn og oppover den hvite sanden, men det er jo nettopp det som er roen ved havet.

Med en solnedgang i kulissen begynte vi å gjøre klar teltet og kveldsmaten.

Reisedag 5 del 3

Det tok ikke den lange tiden å sette opp et åttemannstelt nå som B og M har fått dette inn i huden gjennom regn, vind og sol i løpet av turen. Som tatt fra en vakker filmscene sto teltet foran en solnedgang, en hvit sandstrand og et blått hav, mens en tumlende W pakket inn makrellen i aluminiumfolie og kryddet med sitron, salt og pepper. Torsken tok W og snittet i nesten perfekte terninger, mens kjelen med blomkålsuppen med ekte blomkål koste seg over bålet som ble satt opp med drivved funnet langs stranden. Da suppen nådde sin milepæl, droppet W torskebitene oppi, forhøyet suppen med noen saltkorn og pepper, helte et par dråper kremfløte og masserte den duftende suppen slik at alle ingrediensene ble flettet sammen. En ny milepæl ble nådd, og bare det å lukte suppen idet den ble helt ut i skålene bekreftet naturtalentet Ws matlagingsferdigheter. Den suppa med den ferske torsken var himmel på jord. Torsken nærmest smeltet på tunga, men samtidig så fast at du fortsatt måtte tygge på den. Den smakte Lofoten – den var så… så ubeskrivelig. Man smakte det salte havet, men også det søte og milde fiskekjøttet. Et bål, en sol på vei ned, en blomkålsuppe, et telt, et paradis og tre mennesker – et bilde som ble brent fast i minnet at det dukker opp bak øyelokkene hver gang de lukkes. Det er uten tvil den beste feriedagen jeg noensinne har opplevd.

Man skulle trodd at dagen sluttet der, den beste feriedagen, men den gjorde aldri det. For mens suppen rant nedover spiserøret lå den innpakkede makrellen på bålet og dampet svetten av seg. Rett før kjøttet skulle til å løsne fra benet, løsnet W opp pakningen og lot kraft bli til stekeolje. Makrellen gikk fra dampkokt til bålstekt. Smaken? Enda mer ubeskrivelig enn blomkålsuppen med torsk. Når man sitter der og river av kjøttet med bare fingrene rett fra foliebåten mens fisken ennå grilles, og dypper det i en saus av salt, pepper og sitron, da renner bare saliva ut av munnviken. Så tørker man vekk spyttet, putter fiskebiten i munnen og lar den danse. Den makrellen smakte som en iskald øl i den varmeste sommerdagen midt i juli, eller som en rykende varm kakao etter en lang gåtur i minus 36 grader fra toget til hjemmet, og eller som mors omsorgsfulle stryking over den feberheite hodepannen mens man ligger hjemme hos sin trygge familie. Ok, kanskje den ikke smakte akkurat slikt, men jeg kan fortelle dere at det ikke er langt ifra. Selv om BMW lot som om de hadde fått nok av maten, var skuespillet latterlig dårlig der de ustanselig nappet av fisken helt til benet var igjen. Igjen rant tårene hos B og M, som de gjorde da W serverte sin første blomkålsuppe i Å. Flere slike herligheter vil vi aldri få se igjen. Vår begeistring for hans mat passet vi godt på å fortelle ham resten av turen. Vi drev kulinarisk propaganda rettet mot ham for å bygge opp selvtilliten og dermed implantere en idé i den skjøre og lettpåvirkelige hjernen om lage mat til oss hver gang vi er på tur sammen. Det er først til neste tur vi vet om arbeidet vil bære appelsiner, epler og pærer. Nok om det.

En ganske lang og innholdsrik dag nærmet seg slutten, og da må det avsluttes på skikkelig vis. BMW fyrte bålet ytterligere opp, la oppå all veden som var igjen, varmet opp vannet, lagde en kopp te hver, og bare skuet utover havet, solnedgangen (jeg syns jeg nevner solnedgangen hele tiden, hvor lenge varer denne da?), fjellene, den lokale landhandelsbutikken, tyskeren og alt som var.

I all stillheten gikk praten om alt som falt oss inn. Vi diskuterte livet, meningen med det, jenter, jenter, sex, jenter, ekser, damer, turen, landhandelen, kanoen, jenter, jenter, sex, når neste tur skal være, hvor neste tur skal være, sel, havørn, hval, jenter, jenter, sex, den gode maten, personligheter, våre svake sider, våre sterke sider, forventninger, hverdagen, jenter og jenter. Mens praten gikk, gikk også gnisten ut av den siste vedbiten og den eneste varmen som ble igjen var fra de små kullene. Vi lot kullene være i fred og trakk oss inn i teltet for så å krype inn i soveposene. En avsluttende dose med jenteprat og vi sloknet rolig og fornøyd inn i drømmeverdenen – vel vitende om at denne dagen vil bli sittende lenge i langtidshukommelsen.

Reisedag 6 del 1

Godt uthvilt, kanskje, våknet B som den morgenfuglen han er, og disket opp en enkel frokost med brød og pålegg. Trolig var det noen egg involvert også. Litt skyet vær, en smule kaldere enn gårsdagen og kraftigere bølger til tross, det ble bestemt at kanoen skal ut. For å sikre at ikke alle omkommer på første forsøk, ble M igjen som kameramann for å dokumentere det første forsøket til B og W. I forkant ble det diskutert heftig om det i det hele tatt var mulig å få kanoen ut uten at den kantrer, men BWs forsøk ble mer enn vellykket. Med god løpefart og smidig ombordstigning gikk det hele som en barnelek. Ingen tegn på at det var dere første erobring av Atlanterhavet, der de sto og la planer for å angripe den laveste bølgen etter nøye beregninger, etterfulgt av en nådeløs spidding rett på bølgen og kraftige padletak tok det nøyaktig 39 sekunder før de var på roligere vann. En rundtur før de snudde og overtalte M til å være med.

Igjen ble det tatt noen bilder, sånn for sikkerhets skyld, av alle tre. B bak kanoen, M i midten og W foran. Tanken var at M skulle hoppe oppi halvveis ute, deretter W og B. Idet M skulle entre kanoen veltet den med M oppi samtidig som den tok med seg W. B fikk også delvis smakt på vannet. Og det vannet, det var iskaldt! Verst gikk det utover M som fikk alt gjennomvåte, fra topp til tå, inkludert trusa. Han landet sideveis og med det fikk hele kroppen ned i vannet. W lo helsa av seg, B hikstet konstant og M bannet for livet. Hvordan kunne disse to, som tidligere hadde gjort dette som en lek, nå kantret kanoen? Kanoen var fylt opp med vann og nesten umulig å tømme. W sluttet aldri å le, og mens alle prøvde å vippe kanoen for å tømme vannet, gikk det opp for M at de to forbaskede tullingene måtte ha planlagt dette. Latterne deres stoppet aldri. Sur som en potet ville ikke M være med lenger, han ville bare tilbake til teltet, skifte og varme seg. Men igjen lot han seg overtale, og med våte klær, Bs vindtette jakke og hans svære sko prøvde de igjen. Siden det ikke var mer å væte, tok B og W det seriøs denne gangen og alle tre gled ut i det åpne havet. I det åpnet havet, uten naturlige beskyttende elementer, frøs M enda mer. Heldigvis var snakket, mobbingen og latteren om episoden ganske varmegivende at BMW koste seg i en ganske overskyet kanotur. Fiskestengene ble satt på prøve, men av uforståelige grunner bet ikke fisken. I ny og ned dukket det opp en sel, men ikke lenge nok til å få et bilde av. Eller M var ikke kjapp nok hver gang en sel dukket opp, noe som B stadig minte M på. Jakten på fisken, på selen og kanskje hvalen gikk dårlig, og med et vær som ble stadig kjedeligere med regn i sikte valgte BMW å rette kompasset mot teltet og padlet hjem.

Bølgene hadde i mellomtiden bygget seg opp og det å padle kanoen trygt inn er lettere sagt enn gjort. Strategien ble lagt og i motsetning til surfere skulle vi holde kanoen vinkelrett på bølgen. De tre første bølgene gikk fint, men den fjerde bølgen var større enn forventet. Bølgen tok tak i babordsiden, skjøv den parallelt med bølgen og veltet kanoen. Igjen fikk BMW et nytt møte med Atlanterhavet, og de delvis tørkede klærne igjen ble våte. Og atter en gang kom latteren. Heldigvis var det grunt, og stranden ikke så langt unna at kanoen ikke lot seg dratt inn. Tungt var det, men med en nylig ervervet erfaring innen tømming av vann i kano gikk tømmingen helt greit denne gangen også.

BMW gikk raskt til teltet, slang av seg alle klærne, varmet seg rundt primusen og gjorde seg klar for et besøk til den lokale detaljhandelsbutikken. Det hadde gått en del timer siden sist dobesøk, at da BMW så at Gimsøy Landhandel hadde et toalett var som å se en vakker kvinne på byen – vi måtte bare okkupere det. Okkupasjonen skjedde etter tur, så mens den ene var presidenten av toalettet, satt de to andre og nøt god traktekaffe. Selvbetjening.

Butikken var tydelig samlingspunktet for lokalbefolkningen, og stadig flere kom innom den kombinerte dagligvarebutikken og kafeen for å slå av en samtale om været, fisken og alt som rørte på seg i Lofoten. Vi kom i kontakt med butikkeieren og han åpnet to hjernetrimpuslespill som vi kunne bryne oss på mens vi satt der. Den ene gikk ut på å flytte pinner på samme måte som man gjør i kinasjakk og til slutt sitte igjen med én pinne. Ingen av oss klarte det. Den andre gikk ut på å lage en firkant av noen geometriske former av tre. Kun M klarte det. Unødvendig å si noe om Ms tilfredshet og hovenhet rettet mot de underkastede B og W. Rett før BMW skulle dra der ifra kom B i kontakt med de lokale, og de begynte å snakke om torsken, makrellen, likheten mellom makrellen og tyskere fra krigen, krigen, strøm, Hafslund og hvorfor noen av dem flyttet til Lofoten. Kjempekoselige og utrolig åpne og gjestfrie disse menneskene var.

Maten til middagen og frokosten dagen etter ble kjøpt inn, og vi forlot stedet fornøyde. Absolutt anbefalt å komme innom dersom man er i nærheten, rett og slett for å holde butikken gående.

Reisedag 6 del 2

Reisedag 7

Reisedag 8

(Visited 182 times, 1 visits today)